P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


 

Det hendte i 1968, en ettermiddag hjemme hos mor og far på Notodden. Vi hadde besøk av nær familie, og satt sammen ved kaffebordet inne i stua. Plutselig skjedde det at far ble dårlig. Han hadde hatt hjerteproblemer noen år tidligere, og vi forsto på smertene at det var hjertet også denne gangen. Vi fikk lagt far ned på en sofa, mens mor løp over til nabohuset for å ringe etter sykebil.

 

Mens far lå på sofaen åpnet han øynene og begynte å snakke. Han hadde mye vondt i brystet og armene, men hadde likevel behov for å si noe. Jeg tror kanskje at far tenkte han kom til å dø denne dagen. Og så siterte han fra Salme 121:

 

- EG LYFTER AUGO MINE UPP TIL FJELLI: KVAR KJEM MI HJELP IFRÅ? MI HJELP KJEM IFRÅ HERREN, HAN SOM HEV SKAPT HIMMELEN OG JORDI.

 

Etter en liten pause fortsatte han: Det kan bety to ting, dette med fjellene. Først kan vel fjellene tale om nød og vanskeligheter. Vi kan oppleve at vanskelighetene tårner seg opp, og reiser seg som uoverstigelige fjell foran oss. Men fjellene vil også tale til oss om Herren. Han som er større enn alle våre vanskeligheter. Himmelens og jordens skaper har omsorg for sine, og makt til å ta vare på dem. Så ble far stille. Litt senere kom sykebilen og hentet ham.

 

Jeg var 14 år gammel da dette skjedde. Far overlevde også denne gangen et nytt hjerteinfarkt. Og det skulle gå ende halvannet år før han ble hentet hjem til himmelen. Men minnet om denne ettermiddagen bærer jeg fremdeles med meg. Og jeg kan fremdeles ikke lese Salme 121, uten at tankene går tilbake til mors og fars stue på Notodden.

 

Når jeg deler dette minnet med deg i dag, er det fordi jeg vet at livet ikke bare er lyst og glede for noe menneske. Alle får vi vår del av motgang og vanskeligheter: Sykdom og død. Sorg og savn. Mismot og synd. Ensomhet. Ufrelste barn. Ubesvarte bønner. Skuffelser, svik, baktalelse og rykter. Så mange ting kan gjøre et menneskeliv tungt å leve.

 

Og du spør: Hvordan skal dette gå? Hvordan skal jeg komme over dette?

Men hør: Også over de høyeste fjell hviler det en himmel. Herren er større enn dine og mine vanskeligheter! Ved sitt ord skapte den levende Gud himmelen og jorden. Hvordan kan vi da tro at en slik Gud er maktesløs i møte med vår nød og våre vanskeligheter?

 

Min hjelp kommer fra Herren! Slik sier salmisten det. Og slik skulle også du hviske det inn i ditt eget hjerte!

Og føy gjerne til et par av Bibelens andre fjellsikre løfter, der Herren sier: "Jeg vil gå frem foran deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg hogge i stykker. Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud." Jes 45,2-3

 

"For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg." Jes 54,10

 

Jo, det er håp. Også for deg.

 

 

Bestemor og bestefar bodde på en gård i Åmotsdal, ei lita fjellbygd øverst oppe i Seljord kommune i Telemark. Her levde de hele sitt liv under meget enkle forhold. Selv fikk jeg aldri møte bestemor og bestefar. De var begge døde før jeg ble født. Men når jeg i dag besøker Åmotsdal, tar jeg ofte en tur innom kirkegården, ved siden av den hvitmalte korskirken i sentrum av bygda, og går bort til bestemors og bestefars grav.

 

Den mørke steinen på gravstedet bærer tydelig preg av å være gammel. Det er likevel ikke vanskelig å lese det som står skrevet på steinen: To navn. Datoer og årstall. Og så en enkel setning nederst på steinen: ME MØTAST PÅ UPPSTANDELSENS MORGON

 

Dette gjør inntrykk på meg, hver gang jeg står der på gravplassen. En enkel setning, med store bokstaver og i gullskrift. Bestemor og bestefar trodde på Jesus. De levde sitt liv i troen på Ham, og de døde i troen på Ham. Og det var denne troen som ga dem del i et håp som strekker seg utover død og grav. Og dette taler de om, også etter sin død: ME MØTAST PÅ UPPSTANDELSENS MORGON

 
Jeg er blitt utrolig glad i denne setningen. Den taler til meg om noe som var, men også om noe som kommer.
 
Ordene forteller om noe som var: En oppstandelsens morgen som var, og som vi siden har lært å kalle: Første Påskedag! En strålende morgen, som bar med seg budskapet om en tom grav og en levende Frelser. Selve frelsesverket var fullført, og nå godkjent av Far i himmelen. Synden var sonet, dødens makt brutt, og himmelvegen gjenåpnet. Nå kan alle mennesker, hvem som helst, bli frelst! Hadde det ikke vært for en slik oppstandelsens morgen, så hadde verden fremdeles ligget i mørke, og ingen frelsesjubel vært å høre.
 
Men ordene forteller også om noe som skal komme: En ny strålende morgen, med det samme oppstandelseslyset og den samme Jesus i sentrum: Dagen da Jesus skal komme igjen, og ta alle sine med seg hjem til himmelen. De kristnes levende og salige håp!
 
Dikterpresten Magnus Brostrup Landstad var i mange år prest i Seljord, og hadde derfor ofte gudstjenester også i Åmotsdal kirke. Jeg synes det er utrolig fint å tenke på at det nettopp er han som har gitt oss en av de fineste oppstandelsessalmene, som i alle fall jeg kjenner til. Hør på disse ordene:
 
Jeg vet meg en søvn i Jesu navn
Den kveger de trette lemmer
Der redes en seng i jordens favn
Så moderlig hun meg gjemmer
Min sjel er hos Gud i himmerik
Og sorgene sine glemmer
 
Dette er dødens uunngåelige virkelighet. Men Landstad synger også om noe mer:
 
Jeg vet meg en morgen, lys og skjønn
Der synges i livsens lunder
Da kommer Han, Guds velsigned’ Sønn
Med lystige ord i munne
Da vekker Han oss av søvne opp
Alt uti så sæle stunder
 
Dette er oppstandelsens vidunderlige virkelighet! ME MØTAST PÅ UPPSTANDELSENS MORGON
Slik står det altså å lese på bestemors og bestefars grav. Du forstår nå hvorfor disse ordene betyr noe spesielt for meg, gjør du ikke?
 
 

 

 

Det fortelles om den store indiske folkelederen Mahatma Gandhi at han en dag fikk besøk av noen europeiske kirkeledere. Disse lederne ble svært imponert over å se skarene av mennesker, som Ghandi hadde maktet å inspirere og samle rundt seg. Selv opplevde de at storparten av menneskene i Europa gikk både kirke og katedral forbi. Nå spurte de Mahatma Gandhi hva hemmeligheten kunne være til hans eventyrlige fremgang i India, og om han kanskje hadde et råd å gi også til dem. Gandhis svar var like genialt, som enkelt: - Dere må dufte Bergprekenen, mine herrer!

 

Den indiske folkelederen kjente altså til Bergprekenen, akkurat som du og jeg gjør det i dag. Den store talen Jesus holdt, først og fremst til sine disipler, om hva det innebærer å følge han. Bergprekenen fyller tre kapitler i Matteusevangeliet. Og jeg vil råde deg til å lese gjennom denne talen denne uka - og så spørre: Hva har denne talen å lære meg i dag?

 
Saligprisningene
Første delen av Jesu Bergpreken kaller vi for Saligprisningene! Grunnen til dette er at de ni første setningene i talen alle begynner på samme måten: - Salige er! Ordet salig beskriver den høyeste form for lykke som finnes, og som et menneske kan få del i. Grunnen til dette er ganske enkel: Denne gleden har sin kilde i Gud! Og den som øser av denne kilden vil få del i det som Bibelen kaller den fullkomne glede!
 
Det er jo alltid det samme vannet i bøtta som det er i brønnen. Dette synes jeg er en stålende opplysning. Det første Jesus altså sier, når han skal forklare hva det innebærer det å være disippel, er å snakke om glede. Ekte glede. Fullkommen glede! Det er altså ikke sant, det mange forteller oss: Velger du å bli en kristen og følge Jesus, da er det slutt på gleden. Det er helt motsatt: Det er først når du møter Jesus, du får erfare hva ekte glede er for noe. Er du klar over dette, du som nå leser?
 
Hva handler så disse ni saligprisningene om?
Svar: De lærer oss tre viktige kjennetegnene på alle dem som følger Jesus. Jesus setter nemlig det å være en kristen inn i tre ulike sammenhenger:
· Først: Forholdet til Gud.
· Videre: Forholdet til de andre disiplene.
· Og så: Forholdet til den verden vi fremdeles er en del av.
 
De første fire saligprisningene handler om gudsforholdet. Hva kjennetegner disippelens forhold til Gud? Hør nå v.3-6:
- Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
- Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.
- Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.
 
Hva er felles mellom disse fire saligprisningene? Jo, alt det vi mangler! Kjennetegnet på en sann kristen er altså ikke alt det han har, men alt det han mangler. Nemlig i seg selv. Det er derfor han må ta imot alt utenfra. Han har sin rikdom i Jesus!
 
De neste tre saligprisningene handler om forholdet til de andre disiplene. Hva kjennetegner dette forholdet? Hør v.7-9:
- Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.
- Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
- Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.
 
Her er kjennetegnet alt det du har. Og som du, nettopp fordi du allerede har det, kan gi det videre til andre. Hemmeligheten med det kristne fellesskapet er altså ikke at de andre er til for deg, men at du er til for dem! Det kristne fellesskapet er ikke bare en gave, men også en oppgave: Vis barmhjertighet. Vis deg som en det går an å stole på. Og skap fred i dine omgivelser.
 
De siste to saligprisningene handler om en kristens forhold til verden. Hva kjennetegner dette forholdet? Hør v.10-12:
- Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.
- Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.
 
Her er kjennetegnet det vi må lide. Og det vi må tåle. Forfølgelser. Løgn. Hån og spott. Slik ble profetene behandlet. Slik ble Jesus behandlet. Og slik må også du og jeg regne med å bli behandlet. Likevel skal vi ikke være mismodige. Dette skal ikke være en årsak til frykt, men en kilde til glede! Og synes du det er altfor lite glede i denne verden, skal det i alle fall bli mer i den kommende verden. Se på dem som allerede er framme!

Slik sier Jesus det til oss her. Og tar vi dette på alvor i vårt hverdagsliv, vil det snart begynne å dufte Bergprekenen!

 

 

Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus hilser vår stridskamerat ARKIPPUS (Filem 1,1-2). Si til ARKIPPUS: Pass på den tjenesten du har fått for Herren, så du fullfører den! (Kol 4,17)

 

Arkippus

Nei, det er ikke mye vi vet om denne mannen. Bare to ganger er han nevnt i Bibelen. Og likevel, de få ordene som er brukt om den unge mannen fra Laodikea tegner et varmt og fint bilde for oss: Arkippus synes å ha vært en utrolig flott medarbeider for evangeliet!

 

Et forbilde for oss

Hør bare: VÅR STRIDSKAMERAT! Dette er ordene Paulus bruker om Arkippus. Her er en mann som ikke bare har stilt seg til tjeneste for Herren, men en som også står aktivt på i denne tjenesten! Arkippus sparer seg ikke. Han kjemper for evangeliet, og for at nye mennesker må bli frelst. Slik er ARKIPPUS et forbilde for oss. Et eksempel til etterfølgelse. Er du en slik Arkippus på ditt hjemsted?

 
Hvordan fikk Arkippus denne tjenerinnstillingen? Hva gjorde han til en slik verdifull medarbeider for evangeliet?
En ting er i alle fall sikkert: Han var mottagelig for Guds mange og gode gaver! Arkippus er ikke et lukket "nei-menneske". Han er et åpent og tillitsfullt "ja-menneske". Og en slik innstilling setter alltid spor, både i menneskelivet og i kristenlivet.
 
Arkippus var vokst opp i et kristent hjem. Hans foreldre het Filemon og Appia. Vi kjenner dem fra brevet Paulus skriver til Arkippus' far - brevet til Filemon.
Her hjemme hadde Arkippus lært de hellige Skriftene å kjenne. Og ikke minst - evangeliet om Jesus. Det var her han fikk vite hvem Frelseren var.
Og Arkippus hadde vært mottagelig for det foreldrene lærte han. Han visste at ingen kan leve på foreldrenes tro. Derfor gjorde han sitt eget valg – og tok imot evangeliet!
 
Pass på den tjenesten du har fått!
Arkippus er mottagelig for Ordet om Jesus, for Guds frelse og for alt det Jesus har gjort for vår skyld. Han begynte rett!
Den som vil tjene Jesus, må alltid først la seg betjene av Jesus. Før vi kan gjøre noe for Jesus, må han få gjøre noe for oss!
Slik mottok Arkippus sin tjeneste av Herren. Han som først ble betrodd Herrens frelse ble nå betrodd tjenesten med evangeliet! Han ble frelst - for å tjene!
- Pass på den tjenesten du har fått! sier Paulus til Arkippus. Ta vare på den. Som det mest verdifulle du eier. - Fullfør din tjeneste!
 
Ble menighetsforstander
Hvordan gikk det så med Arkippus? Historien forteller at den unge mannen fra Laodikea senere ble menighetsforstander i sin egen hjemby. Og at han til sist led martyrdøden. Sammen med sine gamle foreldre, forresten. Arkippus fullførte sin tjeneste. Han var tro inntil døden!
 
Sterke krefter vil true din tjeneste
I dag er det deg og meg det gjelder: Du har kanskje ikke noe forstanderembete. Og står heller ikke i fare for å lide martyrdøden. Men du forvalter en tjeneste, som også du mottok fra Herren. Sterke krefter vil true denne tjenesten, også i dag. Lumske farer finnes fremdeles langs tjenestens veg.
 
Det er så mange ting som kan ødelegge en rik tjeneste for Herren: Synd, hovmot og mismot. Du kan rammes av sløvhet og latskap, eller du sprenger deg selv og knekker sammen. Noen går inn i oppgaver de ikke passer for. Andre fristes til å stikke av fra tjenesten.
 
Gjør som Arkippus! Pass på den tjenesten du har fått for Herren. Og fullfør den! Ditt livs store lykke er knyttet til denne tjenesten.
 
DERFOR: TJEN HERREN MED GLEDE!

 

 

- Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den overmåte rik. Guds bekk er full av vann. Slik skriver salmisten det i Salme 65,10

 

Guds bekk er full av vann! Bekkene i Israel var enten et resultat av vann som strømmet fram fra en kilde eller et oppkomme, eller de kunne være skapt av vann som strømmet ned på grunn av regntid og snøsmelting. Men dermed kunne bekkene i Israel også være nokså svikefulle. Av og til var et bekkeleie fullt av vann, andre ganger lå det der, oppsprukket og uttørket.

 

Job talte en gang om venner og vennskap. Om hvordan venner er og hvordan de burde være. I Job 6,14-15 kan vi lese disse ordene:

- Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, så han ikke skal oppgi frykten for Den Allmektige. Dette er slik venner burde være, men ikke alltid er.
 
- Mine brødre har sviktet som en bekk, elveleiet var fylt med vann, men så ble det borte. Dette er slik venner ikke skulle være, men altfor ofte er: De svikter i vanskelige tider.
 
Som kontrast til dette er Davids ord i Salme 65,10 så løfterike:
- Guds bekk er full av vann!
 
Gud svikter ikke, slik bekker i Israel kan svikte. Hans løfter holder. Og hans Ord står fast. Gud er å stole på, også i vanskelige tider.
 
BEKKER I BIBELEN
Det står utrolig mye fint om bekker i Bibelen: I begynnelsen av Salmenes Bok leser vi det slik:
- Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til. Slm 1,3
 
Dette har med forholdet til Guds Ord å gjøre. Slik vil det mennesket oppleve det, som stoler på Herren og innretter livet etter hans ord: Som et tre, plantet ved rennende bekker!
 
Og i kapitlet om dobbeltbekken, i Esek 47, får vi høre om en mann som blir invitert ut i vannet. Ikke bare for å vasse til anklene eller til knærne, altså ut i det overfladiske. Men ut på dypet, til et enda rikere liv med Gud. Finn gjerne fram og les: Esek 47,1-12. Dette avsnittet har mye å si oss, både om Guds nåde og fred og om Guds Ånd og Guds kraft.
 
I 1 Kgb 17 får vi høre om profeten Elias, og den gangen han gjemte seg for kong Akab ved bekken Krit. Gud hadde lovet å dra omsorg for den flyktende profeten, ved hjelp av vannet i bekken og brød og kjøtt som ravnene skulle komme med to ganger om dagen. Slik skulle tørketidene ikke skade Guds mann. Men så tørket bekken Krit opp, og vannet ble borte også der. Likevel, Guds bekk var fremdeles full av vann! Nå bar imidlertid Guds bekk navnet Sarepta, befant seg i et en enkes hjem, og besto av en melkrukke og et oljekrus som aldri ble tomme. Når Gud stenger en dør, åpner han en annen!
 
Også Kristen Riksradio så ut til å tørke ut i 2005, akkurat som bekken Krit. Men så viste det seg at det som så ut til å være slutten på alt, ble til en ny begynnelse. De tre siste årene har vi nå hatt opplevelsen av å bo i et nytt Sarepta, som tilskuere til Guds under. Og i takknemlig for at også dette radioarbeidet er Guds ansvar og Guds arbeid. I dag ser vi velsignelsen fra dette radioarbeidet renne ut, ikke bare i Norge, men i fire ulike verdensdeler.

 

Jo, sannelig - Guds bekk er full av vann! Lovet være Gud!

 

 

 

 

 

Vandrer! Sett deg ned og vær takknemlig!

 

For noen år siden bodde jeg hos gode venner på Moltustranda på Sunnmøre, i forbindelse med ei bibelhelg på bedehuset. Lørdag formiddag ruslet vi litt rundt i hagen der jeg bodde, en både flott og velstelt hage. Et stykke oppe i hagen sto en benk, der følgende ord lyste mot oss fra ryggen: Vandrar! Set deg ned og ver takksam!
- Hva er dette for noe? spurte jeg, litt nysgjerrig.
- Jo, dette er noe jeg lærte av Napoleon, svarte Guttorm, mannen jeg bodde hos.
 
Og så fikk jeg høre følgende historie:
Da Napoleon satt som fange på St.Helena, lot han bygge en veg oppover en bratt skrent. Oppe i skrenten lot han bygge et platå, og der satte han en benk, og på den malte han ordene: Vandrer! Sett deg ned og vær takknemlig!
 
Historien hadde han fra H. E. Wisløffs andaktsbok Stille stunder på veien hjem. Og fra andakten for 7.september.
 
Jeg har aldri glemt disse ordene: Vandrar! Set deg ned og ver takksam! Og i dag vil jeg gjerne invitere deg hit til takknemlighetens benk – og til noen minutter med stille ettertanke: Har jeg noe å være takknemlig for i dag?
 
Jeg kan ikke tenke meg noe mer deprimerende enn å være sammen med sure og utakknemlige folk. Dem finnes det mange av, også i kristne sammenhenger. Mennesker som har en egen evne til alltid å finne noe å klage på eller være misfornøyd med.
 
Har du ikke lært noe av den hvite rase? Slik ble en gammel indianer en gang spurt.
Jo, svarte indianeren. Jeg har lært èn ting: Utakknemlighet!
 
Men takknemlige mennesker, det er noe annet! Og dem finnes det heldigvis også mange av. Lyse, positive mennesker som alltid finner gode grunner til å være takknemlige. Ikke fordi de har en lettere reise enn andre, men fordi de praktiserer den gudgitte anvisningen:
 
- Bedre er det at øynene stanser ved det en har, enn at sjelen farer urolig om. Pred 6,9
 
Mens du nå sitter her på takknemlighetens benk, kan du ikke finne fram Bibelen din og lese historien i Luk 17,11-19. Dette er en historie om både takknemlighet og utakknemlighet. Og om den store forskjellen mellom dem. Tenk så igjennom, etter å ha lest historien, om ikke også du har ting å være takknemlig for.
 
Jeg skal hjelpe deg litt på veg. For meg er dette historien om de tre F-ene. Altså om tre ord som begynner på F, og som alle er en stor grunn til takknemlighet. Her kommer ordene:
 
For det første: Du er FØDT!
 
Jag vill tacka livet som har gitt mej så mycket!
 
Det er Arja, den berømte finske sangerinnen, som synger det slik. Men dette er å snu saken helt på hodet. Du takker ikke gaven, du takker giveren! Du vet hvem som har gitt deg livet: Det er Gud.
Er det lenge siden du har takket Han for denne gaven - for livet?
 
For det andre: Du er FRISK!
 
Ja, sier du kanskje, men jeg er ikke så frisk lenger.
Vel, du er i alle fall frisk nok til å lese dette.
Bare det er vel noe å takke Gud for, er det ikke?
 
Jeg klaget over at jeg ikke hadde sko, inntil jeg møtte en mann som ikke hadde føtter.
 
Slik lyder det i et gammelt arabisk ordtak. Også det er kanskje litt å tenke på...
 
For det tredje: Du er FRELST!
 
Historien om de ti spedalske har en nydelig avslutning;
- Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.
Men det var bare èn av de ti som fikk høre dette: Han som kom tilbake for å takke.
Han hadde så mye å være takknemlig for: Han hadde både liv og helse. Han var både født og frisk. Men han måtte også komme i kontakt med giveren: Jesus fra Nasaret. Redningsmannen.
Og nettopp dette er å bli frelst: Å vende tilbake til Jesus for å komme i personlig kontakt med Frelseren. Og si han takk for alt han har gjort. Både for meg og alle andre mennesker!
 
HA EN GOD HØST – PÅ TAKKNEMLIGHETENS BENK!

 

Å bli fylt av Ånden betyr ikke at du får mer av Den Hellige Ånd, men at Den Hellige Ånd får mer av deg.

 

Om det som skjedde med apostlene på pinsedag skriver Lukas følgende i Apgj 2,4: Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.

 

Og til de kristne i Efesus skriver Paulus det slik: Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. Ef 5,18-20

 

Begge disse bibelavsnittene handler altså om å bli fylt av Ånden. I Jerusalem sto åndsfylte mennesker fram og forkynte evangeliet. Og i Efesus ønsker Paulus seg en forsamling av åndsfylte kristne. Dette er formaningen også til deg og meg i dag: Bli fylt av Ånden!

 

Men hva betyr det å bli fylt av Ånden? Og hva kjennetegner en kristen som er fylt med Den Hellige Ånd?

Her kommer noen konkrete svar: Å bli fylt av Ånden betyr ikke at du får mer av Den Hellige Ånd, men at Den Hellige Ånd får mer av deg.

Den Hellige Ånd er ikke en upersonlig kraft, og heller ikke et slags hav hos Gud. I så fall ville det bety at vi stadig kunne få mer og mer av Ånden. Men Den Hellige Ånd er en person. Og han kan ikke deles: Enten har du Den Hellige Ånd - ellers har du han ikke.

 

Men ditt og mitt liv er som er hus med mange rom: Tankenes kjelleravdeling. Ordenes første etasje. Gjerningenes andre etasje. Bygget opp med et reisverk som kalles holdninger. Den Hellige Ånd vil bo i dette huset. Og han vil gjerne ha tilgang til alle rommene. Rense dem. Fylle dem. Og prege dem. Å bli fylt av Ånden er å gi den Hellige Ånd adgang til alle rom i livshuset!

 

Å bli fylt av Ånden betyr å være behersket av Den Hellige Ånd. Paulus gjør i Ef 5 en sammenligning mellom vin og Ånd. Han setter det å bli fylt av Ånden opp mot det å være drukken av vin. Men hva mener Paulus med dette? Et beruset menneske beherskes av alkoholen. Den ødelegger holdningene dine og fratar deg alt som heter hemninger. Alkoholen preger både skritt og tunge. Å være drukken av vin fører bare til utskeielser. 

 

En åndsfylt kristen beherskes derimot av Den Hellige Ånd. Han vil forme et nytt liv og gi oss både nye og sunne holdninger. Den Hellige Ånd vil med andre ord prege både skritt og tunge. Og nettopp slik blir en kristen et tempel for Den Hellige Ånd. 

 

Å bli fylt av Ånden gjør deg til et overflodsmenneske. En åndsfylt kristen har alltid noe å tilføre sine omgivelser. Han har alltid noe godt å gi til andre. På pinsedag begynte apostlene å tale evangeliet. Ånden gav dem de nye ordene. Og i Efesus vil resultatet av Åndens fylde bli et fellesskap der de troende alltid har noe godt å gi hverandre. Og en ny tilfredshet og en ny takknemlighet vil prege deres forhold til Gud. Dette er sannelig noe vi har bruk for også i dag. Derfor er dette en viktig oppmuntring, også til deg og meg: Bli fylt av Ånden!

 

TIL ETTERTANKE:

Det blir ofte sagt: Åndens fylde er Ordets fylde. Les Ef 5,18-20 og Kol 3,16-17 - og prøv å sammenligne disse to avsnittene. Hva er forskjellen? Og hva forteller dette deg om forholdet mellom Guds Ånd og Guds Ord?

 

 

Hvordan kan det skje at vi bedrøver den Ånd som bor i oss? La oss prøve å si litt om dette i dag.

 

Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg

- Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. Ef 4,30

 
Det er et alvorsord Paulus møter oss med i dag. En formaning som gjelder både kristne og ikke kristne mennesker: Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg!
 
Hvis vi skal forstå dette ordet, må vi ikke glemme at Den Hellige Ånd er en person. Som kan gledes. Og som kan bedrøves.
 
Den Hellige Ånd bor i alle kristne:
- Han som dere har fått som segl til forløsningens dag, skriver Paulus til de kristne i Efesus. Likevel - eller kanskje nettopp derfor - kan han bedrøves:
 
Men hvordan kan det skje at vi bedrøver den Ånd som bor i oss? 
 
For det første: Guds Ånd retter søkelyset på våre ord
 
- La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse og gir noe til dem som hører på. Slik står det her i Ef 4,29.
Og i v.31 står det slik: La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere.
 
 
Vi kjenner alle til fra hverdagen hvilken makt det kan være i ord: Ord kan trøste og glede. Men ord kan også skape smerte og sår.
Slik er det også i kristenlivet. Det er ikke likegyldig hva som går ut av vår munn.
Sannelig er det nødvendig å be: Herre, sett vakt for min munn! Vokt mine leppers dør! Slm 141,3
 
For det andre: Guds Ånd kalles Den Hellige Ånd. Det betyr: Den Hellige Ånd vil at vi skal leve et hellig liv. Et liv i renhet, sannhet og kjærlighet. Den Hellige Ånd maner oss derfor også til kamp mot synd og urenhet, egoisme og selvopptatthet. Den Hellige Ånds oppgaver er å overbevise om synd, herliggjøre Jesus og veilede til sannheten. Men han bedrøves når vi unnskylder synden og lever på avstand av Jesus. Eller når vi slurver i kristenlivet og går på tvers av Guds gode vilje. Den Hellige Ånd tukter et Guds barn når det har vært uskikkelig. Ikke fordi han vil barnet vondt, men fordi han vil føre barnet tilbake til lyset - gjennom erkjennelse og oppgjør. Og Guds Ånd gleder seg når alt er i orden mellom synderen og Frelseren!
 
For det tredje: Guds Ånd sørger fordi han elsker
Sorg er kjærlighetens reaksjon. Den som ikke elsker vet heller ikke hva det er å sørge. Legg merke til hva det ikke står i Ef 4,30.
Det står ikke: Gjør ikke Guds Hellige Ånd sint. Eller sur. Eller bitter. Eller irritert. Det står: Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg!
 
Guds Ånd elsker deg av hjertet. Han ønsker deg bare det beste. Den Hellige Ånd vil bruke deg i tiden og bevare deg for evigheten.
Det er derfor han er så redd for deg og vil passe på deg: Han vil verne deg fra alt det som er nedbrytende og vondt.
Guds Hellige Ånd er verken din fiende eller din motstander. Han er din beste og mest trofaste venn! Ingen elsker deg og vil deg vel, som Han. Derfor: Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg!
 

TIL ETTERTANKE

I 1 Tess 5,19 står det: Utslokk ikke Ånden! Hva betyr dette? Og hvordan kan det skje i en kristens liv at han utslokker Ånden?
 
 

- Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere.

Vi har tidligere skrevet at Den Hellige Ånd er en person - ikke en mystisk, upersonlig kraft. Men hvilke oppgaver har Den Hellige Ånd? Hva driver han med? Slå nå opp i Bibelen din og les igjennom følgende avsitt: Joh 16,5-15.

Her leser vi om tre av Den Hellige Ånds viktigste oppgaver:

  1. Han skal overbevise. (v.8)
  2. Han skal veilede. (v.13)
  3. Han skal herliggjør. (v.14)

Sett gjerne en strek under disse tre uttrykkene i Bibelen din. De er nemlig meget viktige!

Og la oss så prøve å si litt om hvert enkelt av dem.

DEN HELLIGE ÅND SKAL OVERBEVISE

- Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

Slik leser vi det i vers 8-11.

Det er forskjell på å lære noe og å bli overbevist om noe: En lærdom kommer utenfra. En overbevisning vokser fram innenfra. En lærdom er noe du kan du ta eksamen på. Men en overbevisning er noe du kan dø på. Gjennom Bibelen vil Gud lære deg sannheten å kjenne - utenfra. Og ved Den Hellige Ånd vil Gud overbevise deg om sannheten - innenfra.

Den Hellige Ånd overbeviser om tre ting:

- For det første: Synd. Sentrum i all synd heter vantro. Dette er det ufrelste menneskets største problem: At han ikke vil tro på Jesus!

- For det andre: Rettferdighet. Jesus har vært her i verden og gjort ferdig et frelsesverk. Nå er han i himmelen hos sin Far, som er fornøyd med dette frelsesverket. Og på det samme frelsesverket kan også du og jeg nå himmelen!

- For det tredje: Dom. Guds hovedmotstander heter djevelen, og han er allerede under Guds dom. Men det samme gjelder også dem som ikke vil la seg frelse. Alle som står Gud imot, har ingen framtid!

DEN HELLIGE ÅND SKAL VEILEDE

- Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere.

Slik leser vi det i vers 13.

Sannhetens Ånd må være et av de fineste navn som finnes på Den Hellige Ånd. Sannhetens Ord er et av de fineste navnene på Bibelen, Guds Ord.

Setter vi disse to uttrykkene sammen, sier det noe om den tette forbindelsen det er mellom Guds Ånd og Guds Ord – altså mellom Den Hellige Ånd og Bibelen:

- Det var Den Hellige Ånd som veiledet og inspirerte de menneskene som for lenge siden skrev ned budskapet i Bibelen: Guds apostler og profeter.

- Og det er Den Hellige Ånd som veileder deg og meg når vi i dag leser Bibelen, så vi kan forstå det Gud her taler til oss.

DEN HELLIGE ÅND SKAL HERLIGGJØRE

- Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere.

Slik leser vi det i vers 14.

Ordet herlighet betyr lysglans, stråleglans eller utstråling. Ordet herliggjøre betyr å kaste lys over.

Også dette er en av Den Hellige Ånds viktigste oppgaver. Han vil gjerne kaste lys over Jesus og gjøre han både stor og umistelig for våre hjerter. Du som er blitt glad i Jesus og som har fått bruk for Han, har dermed hatt mye mere med Den Hellige Ånd å gjøre enn du kanskje er klar over!

Den Hellige Ånd er ikke så interessert i at det er Han vi skal bli opptatt med. Den Hellige Ånd vil i stedet tre i bakgrunnen, så du og jeg kan bli mest mulig opptatt med Jesus. Beundre han. Elske han. Og følge han.

TIL ETTERTANKE

- For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Rom 8,14

Når et barn skal lære å snakke er ordet mamma et av de første som kommer over leppene. Hva kan grunnen være til dette?

 

I Romerbrevet skriver Paulus disse ordene: - Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Rom 8,14-15
Her kalles Den Hellige Ånd altså for Barnekårets Ånd. Hva betyr dette?
 
Når et barn skal lære å snakke er ordet mamma et av de første som kommer over leppene. Hva kan grunnen være til dette?
Svaret er enkelt: Helt fra fødselen av har barnet vært hos sin mor. Fått omsorg, mat og varme. Og i disse første månedene har mor ofte snakket til barnet sitt. Hele tiden bruker hun ordet mamma om seg selv. Ved stellebordet, ved barnesenga og med barnet i armene.
Igjen og igjen har barnet hørt det samme ordet: Mamma. Og etter hvert begynner barnet selv å gjenta det samme ordet: Mamma.
Det foregår en prosess i barnet. Ordet mamma blir gradvis knyttet til en bestemt person, som barnet opplever å stå i et spesielt forhold til. Mamma er min mamma!
 
På akkurat den samme måten vil Den Hellige Ånd lære oss hva det innebærer å være et Guds barn. Han vil bevisstgjøre oss på vårt barnekår hos Gud. Og nettopp derfor kalles han i Bibelen for Barnekårets Ånd.
 
I Rom 8,15 ble ordet Abba brukt. Dette er et aramaisk ord som betyr: Pappa!
Ordet er brukt tre forskjellige steder i Bibelen:
Først brukte Jesus selv ordet da han kjempet i Getsemane:
- Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg. Men ikke som jeg vil, bare som du vil! Mark 14,36
Videre bruker Paulus ordet i Galaterbrevet:
- Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! Gal 4,6
Og endelig er det altså brukt i Romerbrevet:
- Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Rom 8,15
 
- Abba, Far! Dette var Jesu måte å tiltale sin Far på. Slik satte han ord på sitt sønneforhold hos Gud.
- Abba, Far! Det samme ordet gjør Den Hellige Ånd bruk av når han taler om Gud i våre hjerter.
- Abba, Far! Dette ordet vil også en kristen gjøre bruk av når han begynner å forstå hva det innebærer å være Guds barn!
 
Ellers kalles Den Hellige Ånd flere ganger for Sannhetens Ånd. Det betyr at Den Hellige Ånd alltid samarbeider alltid med Sannhetens Ord, altså Bibelen.
Her taler Gud til oss om vår fortapte stilling uten Jesus. Dette bruker Den Hellige Ånd når Han skal overbevise oss om synd.
Men i Bibelen taler Gud også til oss om Jesus, at Han tok alle våre synder på seg. Og at Han nå ønsker å tilgi oss for Jesu skyld. Også dette gjør Den Hellige Ånd bruk av, nemlig når Han skal herliggjøre Jesus og gjøre Han stor og umistelig for våre hjerter.
 
Barnekårets Ånd er stadig i arbeid! Har du oppdaget din fortapte stilling uten Jesus? Har du fått bruk for Jesu frelsesverk? Har du begynt å glede deg over at frelsesverket også gjelder deg? Hvis svaret ditt er ja, kan du være ganske sikker på at du har hatt med Barnekårets Ånd å gjøre.
 
 
TIL ETTERTANKE:
 
- Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi! 1 Joh 3,1

 

 

I halvannet år bar jeg en forlovelsesring på fingeren. Inne i denne ringen sto disse ordene: Din Johanne. Hun var ikke min enda. Men hun hadde lovet å bli det. Og ringen var den synlige garantien for at det en dag ville skje.

 

Vi avsluttet den forrige artikkelen med en oppfordring om å lese gjennom Efeserbrevet i Bibelen. I dag vil jeg begynne med å sitere to vers nettopp fra dette brevet:

 
- I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning. Ef 1,13-14
 
Disse to versene markerer avslutningen på et strålende avsnitt, Ef 1,13-14, der Paulus løfter fram flere av de velsignelsene Gud har gitt oss i Jesus. Paulus beskriver sju slike velsignelser. Og to av dem, de to siste, er knyttet til Den Hellige Ånd.
 
La oss prøve å se litt nærmere på dette:
 
 
DEN HELLIGE ÅND ER GITT OSS SOM INNSEGL
 
Hva betyr dette? Hva er egentlig et innsegl?
Svar: Et innsegl er et merke. Nærmest som et segl eller som et stempel å regne.
 
Du husker kanskje fra lidelseshistorien i Bibelen at Jesus etter sin død ble lagt i en klippegrav. To av jødenes rådsherrer, Josef fra Arimatea og Nikodemus, gravla Jesus etter at de romerske soldatene hadde tatt livet av han.
 
Du husker kanskje også at keiserens segl ble satt på Jesu grav? Hva betydde det? Jo, det betydde tre ting:
1. Jesu grav var nå å betrakte som keiserens eiendom.
2. Jesu grav var underlagt keiserens suverene vilje.
3. Jesu grav var nå under keiserens egen beskyttelse.
 
Men nettopp dette illustrerer også hva det innebærer å ha fått Den Hellige Ånd som innsegl.
Gud har satt sitt stempel eller sitt segl på oss: Og seglet er Den Hellige Ånd!
 
Med dette har Gud gitt til kjenne tre ting:
1. En kristen er Guds eiendom. Vi tilhører ikke lenger oss selv. Vi hører Herren til.
2. En kristen er underlagt Guds vilje. Det er Han som nå skal ha det avgjørende ordet i livet. Egenviljen gjør seg stadig gjeldende. Men Guds vilje har forkjørsrett.
3. En kristen skal få regne med Guds beskyttelse og Guds omsorg i sitt liv. Herren vil bevare og verne sin eiendom hver eneste dag.
 
Den Hellige Ånd betyr dermed en enorm trygghet i en kristens liv!
 
 
DEN HELLIGE ÅND ER GITT OSS SOM PANT
 
En pant er en slags garanti. Eller den første utbetalingen av en stor arv.
 
En desemberkveld i 1977 forlovet vi oss i Oslo, Johanne og jeg. Og en maidag i 1979 giftet vi oss på Røvær, ei lita øy vest av Haugesund. I halvannet år bar jeg dermed en forlovelsesring på fingeren. Inne i denne ringen sto disse ordene: Din Johanne. Hun var ikke min enda. Men hun hadde lovet å bli det. Og ringen var den synlige garantien for at det en dag ville skje.
 
På samme måte er Den Hellige Ånd gitt oss som den første utbetalingen fra en stor arv. Jeg er ennå ikke framme i himmelen. Men Gud har gitt meg en garanti for at jeg en dag skal komme dit. Jeg har ikke ennå ikke sett den store arven. Men Gud har gjennom sin Ånd garantert for at også jeg en dag skal få del i den.
Jeg er trolovet med Kristus, skriver Paulus i 2 Kor 11,2. Men samtidig på veg mot den store bryllupsdagen: Eiendomsfolkets forløsning!
 
 

TIL ETTERTANKE

 
Ei burde jeg da gå og sørge: Jeg er en mektig konges brud!
Skjønt tvil og vantro vil meg spørre: Hvor er din høyhet og din skrud?
 
Lina Sandell, 1861