P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


 

- Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har åpenbart seg for meg og sagt: Jeg har sett til dere og jeg har sett hva som er blitt gjort mot dere i Egypt. 2 Mos 3,16

 

- Gud har åpenbart seg for meg. Det er Moses som sier dette. Herren har møtt han gjennom den brennende tornebusken, ropt på han og konfrontert han med sitt kall. Bedt han å gå til Egypt. Dette var dagen da det viktigste kapittel i Moses' livshistorie ble skrevet.

 
- Gud har åpenbart seg for meg. Det betyr: Gud har dratt sløret tilside. Han har trådt fram i lyset, avdekket sitt vesen og avslørt sin vilje. Lagt det hele klart og tydelig fram. Den gangen gjaldt det Moses. I dag gjelder det deg og meg: Hvordan åpenbarer Gud seg for oss som lever i dag?
 
DEN NATURLIGE ÅPENBARINGEN
Gud har åpenbart seg gjennom det vi kaller den naturlige åpenbaring. Dette gjelder alle mennesker, til alle tider. Og det gjelder alle slags mennesker, uansett utgangspunkt og forskjeller. Gud har åpenbart seg i våre omgivelser. Utenom oss selv. Både i skaperverket, i naturen og i historien. Og vi kan lære mye om Gud på denne måten. Om hans storhet. Om hans makt og om hans visdom:
 
- For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.
Slik skriver Paulus det i Rom 1,19-20
 
Og Gud har åpenbart seg i den enkelt av oss. I vårt indre landskap. Både i samvittighet og i moralerkjennelse. Alle mennesker har med seg viktige begreper om rett og galt på sin veg ut i livet.
 
- For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem. Det er Paulus som skriver også dette, i Rom 2,14-15
 
DEN SPESIELLE ÅPENBARINGEN
Den naturlige åpenbaring kan lære oss mye om Gud. Men ikke alt. Vi kan nok lære å forstå at det finnes en Gud, men ikke at denne Gud er full av nåde og barmhjertighet. Vi lærer aldri frelse å kjenne på denne måten. Det er ingen tilgivelse å få i naturen. Gud møtte Moses i den brennende tornebusken. Gjennom et tre. Og gjennom sitt ord. Det var her Moses lærte frelsens og barmhjertighetens Gud å kjenne. Det var her han fant nøkkelen til frihet og framtid, både for seg selv og for hele sitt folk.
 
Det er faktisk akkurat på samme måte vi også i dag kan lære Gud å kjenne på, som nådens og barmhjertighetens Gud:
  • Ordet - Her er Guds frelsesvilje åpenbart for oss. I evangeliet. Altså gjennom det Gud har talt til oss i Bibelen.
  • Treet - Guds frelsesverk ble åpenbart for oss i et kors på Golgata. Og gjennom det han gjorde da han ofret sin Sønn.
 
Mange har hørt budskapet om Jesus. Men ikke alle tror det.
- For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. 1 Kor 1,18
 
Hva med deg, du som leser dette? Har Gud fått åpenbart seg for ditt hjerte?
 
 
 

 

 

- På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. 1 Joh 3,16

 

Det står mye i Bibelen om skyld og gjeld: Om syndere som står i gjeld hos Gud. Om Jesus som betalte vår syndegjeld. Og om at de kristne er skyldige å elske hverandre.

- Jeg står i gjeld, sier Paulus i Rom 1,14.
 
Det er det samme Johannes skriver om her i sitt første brev. Han setter ord på to konkrete forhold:
 
Først: Du står i gjeld hos Gud fordi du er en synder.
 
Synden er det mørke kapitlet i menneskeslektens historie. Ord som synd og svik, overtredelser og misgjerninger, dom og død er ikke egnet til å vekke gode følelser hos noen av oss. På fallets dag gikk solen ned i vår verden. Mennesket begynte å leve i mørke. Nei, det så ikke mye lyst ut…
 
Men det mørke kapitlet i slektens historie ble ikke det siste. Det mørke kapitlet måtte vike plassen for et lyst og herlige budskap: Evangeliet!
- På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss, skriver Johannes.
 
Gud kunne ikke sitte stille og se på det som var skjedd. Noe måtte gjøres. Og noe ble gjort - i Jesus:
- Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Kol 2,14.
- Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud. 2 Kor 5,21
 
Med dette ble det virkeliggjort som profeten Jesaja hadde skrevet om hundrevis av år tidligere:
- Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder. Jes 40,1-2
 
Synden er sonet. Gjelden betalt. Hva med deg som leser dette? Trenger du dette?
 
Videre: Du står i gjeld hos Gud fordi du er en kristen.
 
Å bli en kristen betyr å få sin syndegjeld slettet ut. Å leve som kristen er å være gjeldfri. Synden er utslettet. Men i stedet har en kristen pådratt seg gjeld: En takknemlighetsgjeld!
 
Hør bare: Du er frelst. Jesus har kjøpt deg fri. Du har fått del i et helt nytt liv. Men dette gjelder ikke bare deg. Det gjelder også alle andre mennesker. Det gjelder hele verden.
 
Problemet er bare det at mange enda ikke vet om det. Ingen har fortalt dem om Jesus.
Her ligger ditt og mitt ansvar: Vi står i gjeld! Vi har ansvar for å underrette våre medarvinger!
 
Syndegjelden kunne Jesus betale for oss. Men takknemlighetsgjelden må vi betale selv, i et hverdagsliv der vi bruker tid og krefter, evner og gaver i kjærlighetens tjeneste.
Evangeliet skal bæres ut til andre mennesker. Og enhver ny dag som leves i troskap og lydighet mot Jesus, betyr en ny anledning til å betale ned på denne takknemlighetsgjelden.
 
Gjeldfri blir jeg aldri. Men jeg har i alle fall et ansvar for å betale faste avdrag.
 
Hva vil du gjøre i dag for å betale ned på din takknemlighetsgjeld?
Johannes taler om to slags gjeld: Syndegjeld og takknemlighetsgjeld.
Syndegjelden har Jesus betalt: Han satte livet til for oss. Takknemlighetsgjelden må vi selv betale: Ved å sette livet til for brødrene.
 
Å betale syndegjelden kostet Jesus livet. Men å betale ned takknemlighetsgjelden vil tilføre en ny og stor rikdom, også inn i vårt eget liv.
Bare prøv.

 

 

- Og han sa: Så sier Herren: Grav grøft ved grøft i dalen her! 2 Kgb 3,16 Det var krisetid i Israel. På flere måter. Situasjonen var denne: Folket var i krig. Ved grensen sto moabittenes mektige hær. Og israelittene hadde ingen mulighet til seier. Og folket manglet vann. Dyr og mennesker tørstet. Døden sto truende nær. Hvordan skulle de kunne overleve?

 

Det var krisetid i Israel. Men ikke i profeten Elisas liv. Til han talte Herren, og sa:

- Gjør grøft ved grøft i dalen her! Dere skal ikke se vind og ikke se regn, men likevel skal denne dalen bli fylt med vann, så dere får drikke, både dere selv og buskapen og kløvdyrene. Men dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også gi Moab i deres hånd.
 
Det var krisetid i Israel. Men det gikk som Herren hadde sagt. Vannet kom. Og den mektige fienden ble beseiret. Herren sviktet ikke sine løfter, men møtte sitt folk med framtid og håp! Vannet og seieren var Guds ansvar. Men grøftegravingen hadde folket selv ansvaret for.
 
Det er lenge siden dette skjedde. Nesten 2800 år. Situasjonen kan virke både fremmed og fjern fra vår situasjon i dag. Selv om opplevelsen av nød og avmakt og mismot også er kjente størrelser hos oss.
 
På mange måter opplever vi også krisetid også i Norge. Og da tenker jeg: Åndelig sett.
Verst er kanskje mangelen på vekkelse. Vi har så vanskelig for å nå det brede lag av folket med evangeliet. Altfor sjelden får vi be med mennesker som vil gi livet sitt til Jesus. Men også blant troens folk står utfordringene i kø: Hvordan skal vi ta vare på den oppvoksende generasjon? Hvordan kan vi nå Guds folk med en forkynnelse som skaper vekst og erobringstrang? Hvordan skal vi skape de åpne og varme fellesskap vi ofte lengter etter? Og hvordan framelske et åndelig lederskap, med både klarsyn, dristighet og hjertevarme?
 
- Gjør grøft ved grøft i dalen her, sa Herren til Elisa.
 
Det samme sier han til oss i dag. Det må hardt arbeid til. Svette og slit. Sannsynligvis lukter det altfor lite svette blant Guds folk. Vi sover oss nemlig ikke til vekkelse eller vekst!
- Legg til rette for Guds Ords forkynnelse, for Guds velsignelse og Guds gaver.
- Gjør et skikkelig forberedelsesarbeid i menighet og på bedehus
- Legg en god semesterplan.
- Organiser og praktiser forbønnens tjeneste.
- Sats på forkynnelsen og på forkynnerne.
- Tenk nytt og dristig om dette å nå mennesker med Guds Ord.
- Og tjen Herren med glede.
 
Vårt nullpunkt kan være Guds utgangspunkt. Vår krise kan være Guds mulighet.
 
Grøftene i Israel ble fylt med vann. Som vedet under. Det samme kan skje hos oss!
Men hør: Det levende vann er det bare Gud som kan gi. Men ansvaret for grøftegravingen har han altså overlatt til oss…
 
 

 

 

- Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? 1 Kor 3,16

 

Det norske hus er blitt et begrep i Norge. Torbjørn Jagland, en av våre tidligere statsministere, lanserte dette uttrykket i begynnelsen av sin funksjonstid. Og med utgangspunkt i bildet av huset kom han med en rekke tanker om hvordan dagens og morgendagens samfunn burde ta seg ut: Solide vegger. Godt inneklima. Trivsel og solidaritet. Ja, et virkelig godt hus å bo i.

 

Men tausheten om grunnmuren i det norske hus var like talende. - Hva slags verdier skal dette huset bygge på?

Slik spurte mange. Og det med rette. Vi vet jo noe om hvor viktig det er med en solid og skikkelig grunnmur. Skulle fundamentet svikte, ville hele huset blir skjevt - ja, kanskje stå i fare for rett og slett å rase sammen.
 
Det norske tempel burde bli et nytt begrep i Norge.
Det er Paulus som lanserer tanken. Det er kristne mennesker han skriver til, og det er kristne mennesker han skriver om: Ditt legeme er et en bolig for Gud, et tempel for Den Hellige Ånd. Herren har ved sin Ånd flyttet inn i din og min kropp, om vi bare vil tro på Jesus.
Tenk at den evige Gud vil bo i meg! For en ufattelig tanke!
 
Det norske tempel - Guds tempel. Bildet er talende. Og tanken forpliktende: Hva vil du og jeg gjøre med denne tanken? Paulus hjelper oss med svaret:
- Vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud! 1 Kor 6,19-20
 
Dette betyr konkret:
For det første: Ta vare på kroppen! Hold deg i form. Stell godt med deg selv. Et bedehus som forfaller er et trist syn. En kirke ombygget til lagerlokale likeså. Men er det noe bedre med et legeme i forfall?
 
For det andre: Fyll hverdagen med ting som er til ære for Gud. La de menneskene du omgås få merke at du hører Herren til. Du er jo Guds tempel. Høyt elsket. Og dyrt kjøpt.
 
For det tredje: La andre få muligheten til å møte Gud gjennom deg. I tanker og ord. Holdninger og handlinger. En kristen skulle være en møteplass mellom Gud og synderen. Har noen møtt Jesus gjennom deg?
 
Det norske tempel. For et herlig bilde! Men også: For en alvorlig tanke!

 

 

- Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet. 2 Tim 3,16

 

Det hendte tidlig en morgen. Det var den sjette dag i uken, og Herren vandret omkring i hagen - på den jord han nettopp hadde skapt.

Men denne dagen stanset han midt i støvet, og begynte å forme jordens støv med sine egne hender: Tretti – førti – femti – seksti – sytti kilo jord. Og Adam, det første mennesket, fikk sin form. Men fremdeles var det første mennesket bare jord.
 
Så skjedde underet. Gud inspirerte den jord han hadde formet. Gud inspirerte Adam:
- Og Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. 1 Mos 2,7
 
Fremdeles består mennesket av jord. Men ikke bare jord. Ved guddommelig inspirasjon er kronen på skaperverket, mennesket, blitt til en levende sjel. Og bærer med seg bildet av Gud selv.
 
Så skjedde det igjen, senere i historien. Ikke på en bestemt dag. Men i løpet av hundrevis av år. Gud begynte igjen å forme. Ikke jord, men ord!
Redskapene var vanlige mennesker. Gud brukte apostler og profeter. Poeter og historieskrivere. Og Gud inspirerte deres ord. Resultatet ble en guddommelig bok: Bibelen. Den Hellige Skrift.
 
Bibelen består fortsatt av ord. Men ikke bare ord. I en verden som er full av bøker har en totalt annerledes bok sett dagens lys: En bok med levende ord, blåst liv i av Gud selv.
 
I dag er Bibelen Guds direkte tale til menneskene. Bibelen er inspirerte ord, gitt til inspirert jord. Bibelen er livets ord til dødens barn. Bibelen både er liv og gir liv.
 
Dette Guds Ord er både levende og nyttige ord:

- De formidler lærdom: Sannheten formidles til mennesket utenfra.

- De formidler overbevisning: En visshet begynner å vokse fram innenfra.

- De formidler rettledning: Valgene er mange, men Bibelen viser rett veg.

- De formidler opptuktelse i rettferdighet: Mye kan gå galt, men alt kan rettes opp igjen!

 
Mange kjenner Guds levende ord fra barndommen av. Andre møtte dem i voksen alder. Og noen kjenner dem enda ikke.
 
Hva vil du gjøre med det? Jeg synes du skal gjøre to ting. Først: Takk Gud, for din egen del, for hans levende ord. Og videre: Gi disse ordene videre til andre. I dag.
 
 
 

 

 

På spanske mynter fra 1400-tallet sto disse ordene å lese: Non plus ultra. Ikke noe bortenfor. Og på andre siden av disse myntene var det et bilde av Herkules’ støtter, de store klippeformasjonene ved Gibraltarstredet. Alt dette var et uttrykk for det de fleste spanjoler og andre europeere trodde på denne tiden: At det ikke fantes noe land lenger vest enn Spania. Her var det bare hav. Ikke noe bortenfor! Men så kom italieneren Cristopher Columbus og forandret hele situasjonen.

 

Den 3.august 1492 gikk han om bord i skipet Santa Maria, og allerede på den første av sine fire store sjøreiser oppdaget han øygruppen Bahamas, og dermed også Amerika. Det var altså ikke bare hav vest for Spania. Det var noe bortenfor!

 

Oppdagelsen av Amerika forandret også myntene i Spania. På spanske mynter fra 1500-tallet sto det bare to ord å lese: Plus ultra. Noe bortenfor!
 
Historien om de gamle spanske myntene har flere viktige ting å lære oss. Ikke først og fremst om penger, men om livet. Ikke om timelige ting, men om åndelige verdier.
 
For det første: Flertallet har sjelden rett. Vil du finne sannheten, spør aldri etter flertallsvedtakene. De fleste i Spania trodde ikke at det var noe land i vest. Men flertallet tok feil. Det var et land i vest, et land fullt av rikdom og muligheter. Men dette var det bare noen få som trodde på.
De fleste i dag synes å fornekte Guds eksistens, i alle fall som en kjærlig og personlig Gud. Og de fleste avskriver Bibelen, både som Guds ord og som eneste rettesnor for lære og liv. Men flertallet tar feil. Det finnes en stor og god Gud. Og det finnes èn eneste bok, med sann og usvikelig veiledning til fred: Bibelen.
 
For det andre: Det finnes et liv etter døden. Mennesket er skapt av den evige Gud, til evig liv og fellesskap med seg. Men mange fornekter livet etter døden. De tror heller på non plus ultra. Ikke noe bortenfor. Men de tar feil. Bibelen sier: - Også evigheten la han ned i deres hjerter. Pred 3,11. Det finnes et plus ultra. Det finnes noen bortenfor. Vårt liv i denne verden skulle være som et forberedelsesliv for det egentlige livet: Et evig liv i Guds evige verden.
Hva med deg som leser dette? Hvordan ser du på livet? Er det non plus ultra eller plus ultra?
 
For det tredje: Hvordan ser du på dine muligheter som kristen i verden? Eller, sagt på en annen måte: Hvordan ser du på Guds muligheter, både i ditt eget liv og i andres? Jeg tror de fleste av oss har lett for å begrense Gud. Vi ser begrensningene og glemmer mulighetene. Eller vi beregner mulighetene med menneskelige mål. Og andre muligheter finnes ikke. Men hør hva Paulus skriver i Ef 3,20:
 
- Men han som kan gjøre med enn alt, langt utover det vi ber og forstår, etter virksomheten av hans veldige kraft…
 
Gud er større enn vår forstand. Gud kan mer enn å oppfylle våre bønner. Han kan gjøre mer enn alt! Det er nemlig ikke våre krefter det handler om. Det er Guds kraft og Guds muligheter.
 
Slå ikke teltet ditt opp på området Non plus ultra, når Guds land heter Plus ultra!
 
 

 

 

Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder fram i samme spor. Fil 3,16

 

Øst for Jerusalem ligger Skopusberget. På dette fjellet ligger både det hebraiske universitetet, et stort sykehus og flere andre flotte bygninger. Fra Skopusberget, som ligger like nord for Oljeberget, har du en utrolig utsikt, ikke minst over det gamle Jerusalem. Det var hit pilegrimene kom opp, på veg fra Jeriko i øst, og fikk sitt første syn av Jerusalem, både templet og de mange andre bygningene. Målet for reisen var nådd.

 

Ordet skopus er gresk og er avledet av et verb som har flere betydninger. Det kan oversettes med betrakte, undersøke, stirre på eller se framover mot.

Og på norsk kjenner vi det igjen i ord som teleskop, mikroskop eller periskop. Altså ulike instrumenter som skal hjelpe oss til å se de forskjellige tingene både tydeligere og bedre.

Vi forstår godt at fjellet øst for Jerusalem kalles Skopusberget - om ikke før, så når vi selv står oppe på fjellet og får nyte utsikten over Jerusalem.

Ordet skopus er likevel bare brukt èn gang i Bibelen. Og det er her i Fil 3, 4. Her er ordet oversatt med målet, altså noe du strekker deg etter eller ser fram imot:

  • Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som ligger foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

 

Det er Paulus som skriver dette. Han har lagt en mørk og vanskelig fortid bak seg. Nå ser han framover mot målet. Mot et nytt liv og en ny framtid. Han har begynt å leve på en ny måte, målbevisst og målrettet: - Jeg har tenkt meg til himmelen! Derfor jager jeg mot målet!

 

Og slik vil Paulus at også andre kristne skulle leve. Enten vi bor i Filippi eller i Norge: Vi er frelst. Vi har begynt på himmelvegen. Nå må ingenting få hindre oss i å nå dette målet. Og så skriver han: La oss derfor holde fram i samme spor!

Det er mange ting som kan gjøre det vanskelig for oss å nå dette målet: Selvopptatthet. Travelhet og verdslighet. Penger og makt. Det er lett å spore av, så vi miste målet av syne. Men det må bare ikke skje!

 

Hvordan skal vi så bli bevart på himmelveien? Også her er Bibelen klar i sitt svar: Tenk på Jesus, sier Bibelen. Se på han! Vær opptatt med han! Det vil holde deg på sporet og verne deg fra avsporinger.

Nettopp her i Fil 3 skildrer Paulus denne rikdommen i Jesus på en flott måte. Bare hør:

     

    For det første: Jesus har gitt meg nye livsverdier.

Det som før var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap, skriver han. Kunnskapen om Jesus Kristus, min Herre, er så mye mer verdt! (v.7-8)

 

For det andre: Jesus har gitt meg et trygt fundament i livet.

Jeg vil ikke lenger stole på egen rettferdighet, skriver han. For den finnes ikke. Jeg vil heller stole på Jesus og hans rettferdighet. På den nye rene drakten som jeg ved troen fikk ta imot av han. (v.9)

     

    For det tredje: Jesus har gitt meg en nytt hverdag.

Jeg kjenner Jesus og vil leve i samfunn med han hver dag, skriver han. Og møte både sorger og gleder, medgang og motgang i tillit til kraften av hans oppstandelse og i samfunn med hans lidelser. (v.10)

     

    For det fjerde: Jeg har fått et nytt mål for livsreisen.

Jeg ser fram mot en oppstandelse fra de døde, skriver han. Jeg skal en dag møte Jesus, sammen med alle dem som tror på Jesus. Jeg skal bli han lik og få se han som han er. (v.11)

Jeg er ikke fullkommen, avslutter Paulus. Jeg har ikke på langt nær oversikt over alle ting, men er grepet av Jesus og vil nå målet. Fullføre løpet og vinne seiersprisen. (v.12-14)

 

Dette er noe å ta lærdom av. La oss gjøre som Paulus: Jage mot målet. Og holde fram i samme spor.

 

- Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. Matt 3,16 Under åpen himmel. Vi kjenner dette uttrykket, både som boktittel og som tittel på et TV-program. Uttrykket lar seg imidlertid også bruke som overskrift over dagens bibelord. For det var nettopp slik Jesus sto fram, etter at han var døpt av Johannes i Jordan: Under åpen himmel! - Se, himmelen åpnet seg, skriver Matteus her.

 

Les mer: UNDER ÅPEN HIMMEL

 

I Hebr 3,16 blir det stilt to viktige spørsmål. De lyder som følger: - Hvem var det da som hørte, men likevel forbitret ham? - Var det ikke alle de som drog ut fra Egypt, ledet av Moses?

 

Det er spennende å lese om Israelsfolket i Det Gamle Testamente. Og det på flere måter: Jeg lærer dette spesielle folkets historie å kjenne. Og jeg lærer ting som kan være til nytte og hjelp i mitt eget kristenliv.

 
BILDEBOKEN FOR GUDS FAMILIE
Det Gamle Testamente er kalt Bildeboken for Guds familie. De gammeltestamentlige bøkene er sprengfulle både av positive og advarende eksempler.
 
Om dette skriver Paulus i 1 Kor 10:
- Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. (v.6)
- Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. (v.11)


Hebreerbrevet taler mye om å høre. Og om forskjellige måter å høre på: Hvordan hører du? Og hører du på rett måte? Så viktig at slike spørsmål blir reist!
 
Det blir sagt flere positive ting om Israel i Hebr 3,16:
 
For det første: De drog ut fra Egypt. Folket hadde fått oppleve det store frelsesunderet: De ble frelst fra Guds dom. Og de ble befridd fra Faraos mektige hånd.
I Egypt feiret de sin første påske: Et uskyldig lam ble slaktet, og lammets blod ble strøket på dørstolpene og på det øverste dørtreet. Slik ble alt førstefødt i Israel spart for dommen til døden. Og dette skulle bli utgangspunktet også for den store utreisen.
 
For det andre: De var ledet av Moses. Og han hadde vist seg å være en god leder, denne mannen som talte med Gud, ansikt til ansikt. Men de hadde ikke bare Moses å støtte seg til. Herren selv gikk med dem hver eneste dag:
- Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de dra fram både dag og natt. 2 Mos 13,21.
 
For det tredje: De hadde hørt Gud tale sitt Ord til dem. På grunnleggende måte hadde Gud gitt dem sin lov på Sinai. Først og fremst gjennom de ti bud, men også gjennom andre lover og forskifter. Gode ord som skulle hjelpe folket til å forstå Guds gode vilje i alle slags forskjellige livssituasjoner. Ellers talte Herren også mange andre ganger senere til dem, både tuktens og trøstens ord.
 
Guds frelse. Guds ledelse. Guds Ord.
Slik hadde Herren handlet med folket sitt. På denne måten var Israelsfolket blitt et ufattelig privilegert folk, med de beste forutsetninger for å kunne leve et rikt og godt liv. Men så hadde folket sviktet. Særlig med tanke på ærlighet og lydighet mot Guds Ord. Og folket ble advart: - Hør, Israel!
 
Hva så med deg og meg? Hvordan hører vi? Hører vi rett? Dette er aktuelle spørsmål også for deg og meg i dag.
 
- I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen! sier Hebr 3,15
 
Formaningene i Hebr 3 og 4 er temmelig sterke:
- Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud. Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik. For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første fulle visshet. Hebr 3,12-14
- La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. Hebr 4,1-2
 
Den som åpner seg for Gud og hans Ord, vil selv møte en åpen dør hos Gud. Men den som avviser Gud og hans Ord, vil selv en dag bli avvist hos Gud.
Hva med deg som leser dette? Hvordan hører du?
 

 

 

For noen år siden opplevde vi krigen i Irak, med daglige meldinger om fly i luften, raketter på himmelen og bakkemål som blir truffet. Vi hørte lyden av sirener og så sterke bilder av eksplosjoner, lysglimt og mørk røykskyer. Seinere ble vi igjen vitner til krigen, denne gangen i Gaza. Med nye sterke bilder på TV-skjermen som brakte krigens virkelighet rett inn i stuene våre. Unge mennesker i uniform. Terrorister med sivile som skjold. Bomber som slår ned og sprer død og ødeleggelse. Sivile som rammes og barn gråter.

 

Krig er et skremmende ord. Selv om det nesten kan oppleves uvirkelig for oss her oppe i nord. Like fullt vekker ordet følelser: Engasjement. Hjelpeløshet. Og frykt. Bedre blir det heller ikke når mediene flommer over av debatter og kommentarer, med ulike tanker om hva som snart kan komme. Vi nevner bare ord som Iran og Nord-Korea.
 
Hvordan skal vi som kristne forholde oss til alt som skjer? Ingen av oss slipper unna tankene og følelsene, spenningen og usikkerheten. Hvordan skal vi tenke i møte med alt som har med krig og konflikt å gjøre?
 
La meg få dele noen tanker om dette, ut fra et av de fineste bibelordene jeg kjenner.
Jeg tenker på Jer 29,11 og på det som Herren her sier gjennom profeten Jeremia:
- For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.
 
Gud har fredstanker med oss!
Helt konkret tror jeg dette betyr følgende: Gud har kontroll over situasjonen. Det er ikke panikk i himmelen.
- Jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. (v.11)
 
Bibelordet vi har sitert formidlet Guds tanker til sitt folk i en lignende situasjon. Guds folk var bortført som fanger til Babel. Altså det samme området som vi i dag kaller Irak. Og eksilet skulle vare i 70 år. Men Gud våket over sitt ord og sitt folk. Hvor mange bønner og nødrop som i disse årene nådde himmelen, vet ingen. Men det var sikkert mange: - Hvor er du, Gud? – Herre, hvorfor griper du ikke inn?
Gud virket så fjern. Himmelen var taus. De onde kreftene syntes fullstendig å ha overtaket. Men bare tilsynelatende. Gud var på tronen. Han verken slumret eller sov.
 
Gud er den samme i dag!
Nød og ulykke skal aldri få siste ordet i denne verden. - Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, vil jeg se til dere og oppfylle for dere mitt gode ord, at jeg vil føre dere tilbake til dette sted (v.10). Slik talte Gud til sitt folk den gang - nesten 600 år før Jesus ble født. Og det gikk som Gud sa. Han bøyde kongers hjerter og omstyrtet onde planer. Gud tenkte fredstanker. Ikke tanker til ulykke. Det tok sin tid. Og lenge så det bare håpløst ut. Men mørket fikk ikke siste ordet.
 
Jeg vil gi dere framtid og håp.
Slik lød ordet fra Gud. Tør vi tro det samme i dag? Eller har Gud forandret seg?
 
Bruk bønnens mulighet. Veien oppad er fri.
- Dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere. (v.12)
 
Døren inn til Guds helligdom er åpen. Veien til Guds trone er fri. Også i dag. Bønn er strategisk arbeid i tider med konflikt og ufred. Bønn er muligheten til å få Guds perspektiv på saken. Bønn er vegen til fred og trygget i sin egen hverdag. Fred for hjerteliv, familiesituasjon og arbeidsdag. Bønn er ikke virkelighetsflukt. Bønn er kontakt med den egentlige virkelighet. Bønn er veien for oss å gå, også i møte med det du og jeg opplever akkurat nå.
 
Sørg for å eie fred med Gud i en god samvittighet.
- Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte. (v.13)
 
Den viktigste fred et menneske har bruk for er fred med Gud. Og fred i hjertet. Denne freden kan bare Jesus gi - Fredsfyrsten.
 
Denne freden kostet Jesus dyrt. Den kostet han livet. Men for oss er den gratis. Vi får ta imot den for intet. Gud vil gi sin fred til alle som tror.
På korset ble tilværelsens viktigste fredsframstøt fullført. Og med et fenomenalt resultat. Guds vrede og dom ble avvendt. Synden sonet og gjelden betalt. Satan og alle de vonde kreftene ble påført sitt endelige nederlag. Nå skal framtid og håp forkynnes for alle fredløse og fortapte mennesker.
Gud har fredstanker med oss. Og dette er hans viktigste fredstanke: Du kan bli et Guds barn for Jesu skyld!

 

 

For de fleste som går på skolen er det slik at det er fag vi liker og fag vi ikke liker. Slik var det også for meg. Og et av de fagene jeg likte aller best, var geometri. Altså den delen av matematikken som handler om punkter og linjer, trekanter og firkanter, sirkler og ellipser. De såkalte geometriske figurene. Hvorfor jeg likte akkurat dette faget spesielt godt, vet jeg ikke. Kanskje hadde det noe med regelmessigheten å gjøre?

 

Les mer: TREKANTEN