P7 Radio



P7 TV



P7 Misjon



P7 Butikk


 

- Simon, som han gav navnet Peter. Mark 3,16. Det er Peter vi leser om her. En av de tolv disiplene til Jesus. Den unge fiskeren fra Kapernaum som en helt vanlig dag fikk møte Jesus. Og som fra denne dagen fikk oppleve et helt nytt liv.

 
Møtet med Jesus skulle komme til å forandre det meste i den unge mannens liv: 
- Han fikk ny livskurs og ny livsgjerning.
- Han ble omreisende forkynner i stedet for stedbundet fisker. Arbeidet på Gennesaretsjøen ble erstattet med en virksomhet ute i folkehavet.
- Til og med navnet hans ble nytt: Fiskeren Simon ble i møte med Jesus til apostelen Peter.
 
Simon Peter. Det er slik vi i dag kjenner han: Èn person, men med to navn og to naturer.
 
Simon. Det var dette han ble kalt før han møtte Jesus. Den ustadige.
Og ustabil var han. Temperamentsfull og vinglete. Skiftende, akkurat som været på Vestlandet. Det var sol og regn om hverandre.
 
Peter. Det var dette han så ble kalt etter sitt personlige møte med Jesus. Dette navnet betyr "klippe" eller "fjell".
Møtet med Jesus brakte noe nytt og noe stabilt inn i Simons liv. Han fikk et nytt ankerfeste. Et ankerfeste for troen. Og dermed ny trygghet i tilværelsen.
 
Simon Peter. Slik møttes altså to motsatte naturer i en og samme person: Peter var både den ustadige og den fjellsikre, den vinglete og den trygge. Resultatet av møtet mellom Simon Peter og Jesus ble en vandrende selvmotsigelse.
 
De fleste kristne kjenner seg igjen i Peter. Også vi føler oss som en blanding av godt og vondt. Også vi lever i spenningen mellom rett og galt. Ja, vårt liv er som et borgerkrigsområde der Guds vilje og egenviljen stadig kommer i konflikt med hverandre.
Og det kan ofte være tungt å bære "de kryssede viljers kors".
 
Paulus skriver:
- Viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Rom 7,18-19
- For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot. Gal 5,17
 
En sann kristen har to naturer: Det gamle mennesket. Og det nye mennesket. Den gamle natur. Og den nye natur. Slik vil det være så lenge vi er i denne verden. Ingen kommer unna kampen og spenningen så lenge vi har adresse: Jorden.
 
Hvordan skal vi ta dette? Jeg tror vi skal prøve å ha to tanker i hodet – samtidig:
 
For det første: Gled deg over at du aldri skal fordømmes på grunn av din gamle natur. Den dommen har nemlig Jesus tatt. Dermed er du fri fordømmelsen – for Jesu skyld.
 
For det andre: Tenk så på det en misjonær kommenterte, da den nyfrelste afrikaneren fortalte om sitt nye liv: - Det oppleves som om det er to bikkjer som sloss om makten i mitt hjerte. En svart og en hvit. - Hvem er det som seirer da? spurte misjonæren.
Da kom svaret fra den nyfrelste afrikaneren, kjapt og greit: - Den jeg gir mest mat!
 
Ikke engang Simon Peter kunne ha svart bedre!

 

 

- Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet. 1 Tim 3,16

Kristus er fra evighet av født av en Fader uten en moder, og i tidens fylde født av en moder uten en fader. Dette er gudsfryktens hemmelighet!

Les mer: GUDSFRYKTENS HEMMELIGHET

 

- Sadrak, Mesak og Abed-Nego tok da til orde og sa til kongen: Nebukadnesar! Vi behøver ikke å svare et ord på dette. Dan 3,16

 

Det var storsamling i Duradalen. Med musikere, instrumenter og mye fint folk samlet.

Anledningen var den store billedstøtten som kong Nebukadnesar hadde reist. Tretti meter høy og tre meter bred. Og billedstøtten var i rent gull.
 
Kongens ordre var klar:
- Så snart dere hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt, sekkepipe og alle slags andre musikkinstrumenter, skal dere falle ned og tilbe gullbildet som kong Nebukadnesar har stilt opp. Den som ikke faller ned og tilber, skal i samme stund kastes midt inn i den brennende ildovnen.
Kongens gullbilde skulle tilbes. Og nåde den som ikke adlød!
 
Så lød signalet. Alt folket falt på sitt ansikt. Bare tre menn sto igjen, som et himmelropende tramp i klaveret: Sadrak, Mesak og Abed-Nego bøyd ikke sine knær.
 
De tre blir såkalt fram til kongen:
- Disse menn har ikke aktet på ditt bud, konge! De dyrker ikke dine guder. Og gullbildet du har stilt opp, tilber de ikke!
 
Og så tar kongen selv ordet:
- Hvem er den gud som kan frelse dere fra min hånd?
 
Men kong Nebukadnesar skulle få svar på tiltale. Gjennom sitt eget møte med ildovnen. Etter å ha kastet tre menn inn i den brennende hete ovnen, så han plutselig fire unge menn som gikk levende omkring i flammene:
- Kastet vi ikke tre menn bundet i ilden?
- Jo visst, konge!
- Men jeg ser fire menn som går løse omkring midt inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn.
 
Møtet mellom kongen og de tre jødiske menn, etter at de var hentet ut igjen fra ovnen, ble sterkt. Håret på deres hoder var ikke svidd og deres klær var ikke skadet. Ja, det luktet ikke engang brent av dem.
 
Da tok kong Nebukadnesar igjen til orde:
- Lovet være Sadraks, Mesaks og Abed-Negos Gud! Det finnes ingen annen gud som makter å frelse slik.
 
Dette strålende bildet fra Daniels bok vitner om trygghet. Om taus trygghet.
Trusselen hadde vært mer enn klar:
- Dere skal kastes i den brennende ildovnen!
 
Men ungdommens svar hadde vært like klart:
- Vi behøver ikke å svare et ord på dette. Vår Gud, som vi tjener, han er mektig til å frelse oss!
 
Bibelen er en utfordrende bok. Mange ganger og på mange måter utfordres vi til å være tydelige på vår tro. Vi vil nok aldri møte Duradalen eller en brennende ildovn, noen av oss. Men vi utfordres likevel til å være tydelige på vår bekjennelse av den levende Gud. Og avgjorte i vårt forhold til avgudene. Til idolene.
 
Dette bildet fra Daniels bok kan virkelig gi oss frimodighet, midt i vår egen hverdag:
 
  • Gud vil aldri svikte sitt folk.
  • Den som står på Guds side, har alltid den sterkeste med på laget.
  • Gud vil gi rikelig med kraft og styrke til dem hvis hjerte er helt med han.
  • Også lidelser og trengsler for Jesu skyld kan løse oss fra lenker og bånd.
  • Guds allmakt møter oss som oftest i vår egen avmakt.
 
Ta disse tankene med deg ut i hverdagen. Og vær frimodig! Du har ingen grunn til frykt.

 

 

- Og presten skal brenne det på alteret. Det er ildoffermat til velbehagelig duft. Alt fettet hører Herren til. 3 Mos 3,16

 

ILDEN OG OFFERET

Gjennom hele Bibelen møter vi dette ordparet. Og bildene som tegnes i Bibelen, er krystallklare: Et folk bærer fram sitt offer for Guds ansikt. Fram til alteret. Og Gud møter folket i alterets ild. Ilden forteller om en hellig Gud. Offeret forteller om skyldige mennesker.

 

Dette er i sum budskapet i hele Det Gamle Testamentet. Gjennom hele den gamle pakt er det akkurat det samme som møter oss: Ilden fortærer offeret.

 
Vi leser om dette i forbindelse med Israels religiøse liv. I 3 Mos 1-7 får vi en grundig beskrivelse av de ulike offertypene som Gud hadde forordnet: Brennoffer. Matoffer. Fredsoffer. Syndoffer. Og skyldoffer. - Presten skal brenne det på alteret, står det i 3 Mos 3,16. Ilden skal fortære offeret.
 
Og vi leser at det samme skjedde også oppe på Karmelfjellet, den dagen da profeten Elias møtte alle avgudsprofetene:
- La det da være slik at den Gud som svarer med ild, han er Gud. 1 Kgb 18,24
 
Slik foreslo profeten Elias det. Og slik ble hele folket enige om det. Lenge ropte Baalsprofetene til sine guder, men forgjeves. Alle slags merkverdige ting ble prøvd, men til ingen nytte. Og Elias spottet dem. Men så løftet han selv øynene mot himmelen i bønn til den levende Gud. Og underet skjedde:
- Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften. 1 Kgb 18,38
Ilden fortærte offeret.
 
Slik var det hele veien. Et fortapt folk gikk offervegen. Et uskyldig offer ble båret fram av skyldige mennesker. Den hellige Gud møtte sitt folk ved offeralteret. Og hver eneste gang skjede det: Ilden fortærer offeret.
 
Hva har dette å fortelle oss? Svar: Intet offer i den gamle pakt kunne slukke Guds vrede over synden. Intet offer kunne gi Guds folk en endelig løsning på syndeproblemet.
Tvert imot: - Det er umulig at blod av bukker og okser kan bortta synder. Ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder. Hebr 8,3-4
 
Den gamle pakt var foreløpig og mangelfull. Den gamle pakt forutsatte faktisk at noe nytt - en ny pakt – skulle avløse den gamle. En ny pakt, som kunne gi et fortapt folk en etterlengtet og endelig løsningen på syndenøden. Og en dag skjedde det…
 
OFFERET FORTÆRTE ILDEN
Dette er i sum budskapet i Det Nye Testamentet. Den nye pakt gjør oss kjent med Jesus, Guds Sønn og Marias sønn. Han som gav seg selv for våre synder. Som et offer og som en gave.
 
Jesus fant den endelige løsningen på syndeproblemet: Det syndfrie og rettferdige mennesket gikk i døden for alle syndige mennesker. Den rene døde i stedet for de urene. Den hellige gikk i døden for alle overtrederne. - Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud. 2 Kor 5,21
 
Vidunderlige evangelium!
 
Ett offer fortærte hele ilden. Den hellige Gud fikk det han krevde. Og syndige mennesker slapp unna sin vel fortjente straff.
 
På korset ble Guds vrede avvendt. Synden ble sonet. Den ble èn dag båret bort av Jesus. Dermed kan du og jeg få møte den nådige Gud. I Jesus!
Du trenger altså ikke jobbe lenger for å blidgjøre Gud. Han smiler allerede! Det var nok, det som Jesus gjorde.
 
 

 

 

- Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus. Gal 3,16

 

Den røde tråden

Du har sikkert hørt dette uttrykket før, og vet kanskje også hva det betyr. Men du er gjerne ikke klar over hvor selve uttrykket stammer fra. Men det skal du få høre nå. Uttrykket - den røde tråden - kommer fra England, og fra den britiske marinen. Her er det slik at i alt tauverket som blir brukt, er en rød tråd først blitt flettet inn i selve tauverket. Dermed kan du alltid se forskjell på dette tauverket og alt annet tauverk. Den røde tråden fungerer som et slags kjennemerke: Dette tauverket hører til i den britiske marinen!

 

Men finnes det også noe i Bibelen, som vi kan kalle for den røde tråden?
Finnes det et typisk kjennetegn, som viser at vi nå har med Guds levende Ord å gjøre? Svaret er JA. Det finnes en slik rød tråd. Og den røde tråden er: KRISTUS! Bibelen består av to deler: Det Gamle Testamente og Det Nye Testamente. Eller GT og NT, som vi ofte kaller dem.
Det Gamle Testamente består av 39 bøker, skrevet i løpet av en periode på mer enn 1000 år. Det er mange ulike forfattere, men likevel er det bare èn rød tråd. KRISTUS! Det Nye Testamente består av 27 hellige skrifter, skrevet ned i løpet av 50 år. Også her er det ulike forfattere. Men det er fremdeles bare èn rød tråd. Og tråden er: KRISTUS.
 
JESUS KRISTUS
Dette er Bibelens store hovedtema. Det er han det handler om hele veien. I Det Gamle Testamente møter vi han i profetier og forbilder, personer og løfter. Og alt peker fram mot Han som èn gang skal komme. Gjennom hele Det gamle Testamente dirrer det av spenning og forventning: Snart skal Messias komme. Snart kommer Kristus!
 
Også i Det Nye Testamente blir budskapet om Kristus løftet fram: Nå er han virkelig kommet, han som både loven og profetene har vitnet om. Nå er hele Det Gamle Testamente blitt oppfylt: Frelseren er kommet. Messias er født. Og frelsesverket fullført.
 
Det er dette Paulus skriver om her i Galaterbrevet. Han går helt tilbake til begynnelsen - til Israelsfolkets begynnelse. Helt tilbake til patriarken Abraham, og til de rike løftene som Herren en dag gav han, da Herren sa: - Din ætt vil jeg gi dette landet. 1 Mos 12,7
- For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. 1 Mos 13,15
- Jeg vil gi til deg og til din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom. 1 Mos 17,8
 
Paulus skriver:
- Han sier ikke: Og til dine ættlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder en: Og din ætt. Og dette er Kristus.
 
Noen ganger er det spennende med grammatikk. Andre ganger er det bare kjedelig. Men her er det spennende: Det står entall, sier Paulus. Ikke flertall!
Guds løfter har altså med én person å gjøre: Kristus. Han er nøkkelpersonen. Alle Guds løfter er oppfylt i Jesus:
- For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss. 2 Kor 1,20
 
Det finnes ca 36 000 løfter i Bibelen. Slik blir det i alle fall ofte sagt. Det betyr ca 100 nye og ubukte løfter for hver dag gjennom et helt år.
Disse løftene dekker alle områder av vårt liv. Fortid, nåtid og framtid. Og alt er gitt deg i Kristus!
 
Noen av disse løftene kan du lese her i Gal 3. Finn gjerne fram til dette kapitlet i dag, les det og ta til deg det som her står skrevet. Du er mye rikere enn du tror! Også i Josvas Bok i Det Gamle Testamente møter vi den røde tråden. I kap 2 leser vi nemlig om skjøgen Rahab, og om den røde tråden som berget henne fra Guds dom. Ja, fra både død og forbannelse. Nettopp slik vil Jesus være Frelseren – den røde tråden - for deg og meg i dag!

 

- Må han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter! Herren være med dere alle! 2 Tess 3,16

 

Det var ikke mange ting Jesus etterlot seg da han forlot denne verden.

- Han etterlot seg noen klær, som de romerske soldatene på Golgata kastet lodd om.

- Han etterlot seg noen pårørende. En liten, sårbar flokk av venner og familie.

- Han etterlot seg et eksempel til etterfølgelse. Nemlig ved måten han møtte lidelser og motgang på.

- Og så etterlot han seg èn ting til: Han etterlot seg sin fred. - Fred etterlater jeg dere, sa Jesus. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke. Joh 14,27

 

JESU KRIST FRED

Og det er dette fredens evangelium Paulus setter ord på i brevet til de kristne i Tessaloniki, slik vi allerede har sitert det fra 2 Tess 3,16: Må han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter.

 
Det er altså flere måter Jesus kan gi oss sin fred på. Og det er dette jeg nå vil prøve å sette ord på, ganske enkelt og lettfattelig. Jeg tror det handler om fire ting. Eller fire måter å finne fred på, om du heller vil.
 
FRED MED GUD
Den første måten å finne fred på, vil jeg kalle: Fred med Gud. I Rom 5,1 skriver Paulus det slik:
- Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.
Fred betyr her: Et ordnet forhold. Fred med Gud betyr altså å ha et ordnet forhold til Gud. Den store konflikten er løst. Synden er sonet og saken er klar. Jesus døde. Og vi skal få leve.
 
GUDS FRED
Den andre måten å finne fred på, vil jeg kalle: Guds fred. Også dette skriver Paulus om, i Fil 4,6-7: Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.
 
Guds fred er alltid en frukt av det å tro på Jesus. Og en frukt som vokser fram i en kristens hjerte. Guds fred er resultatet av å ha fått sin sak med Gud i orden. Og kan oppleves som trygghet og ro, mening og harmoni.
 
FRED MED HVERANDRE
Den tredje måten å ha fred på, vil jeg kalle: Å holde fred med mine trossøsken. Hold fred med hverandre!
 
Slik skriver Paulus i 1 Tess 5,13. Det er så mange ting som kan ødelegge forholdet mellom kristne brødre og søstere: Konflikter. Bitterhet. Misunnelse. Og baktalelse. Få det bort, sier Paulus. Prøv å holde fred med hverandre! Bruk vikeplikten. Ikke bare forkjørsretten.
 
FRED MED ALLE MENNESKER
Den fjerde og siste måten å finne fred på, vil jeg kalle: Å holde fred med alle mennesker: Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! Enda en gang er det Paulus som tar ordet, denne gangen i Rom 12,18. 
 
Det er ikke alltid det er mulig å holde fred med alle mennesker. Noen ganger må det bli bråk. Ganske enkelt fordi en kristen skal lyde Gud mer enn mennesker. Det er derfor Paulus bruker ordene: Om det er mulig
 
Men som regel er det mulig. Og da er saken klar: Lev i fred og fordragelighet med dine omgivelser! Det er det beste, både for deg og for de andre.
Det er altså dette Jesus vil gi oss, i følge ordene i 1 Tess 3,16: Fred. Alltid og på alle måter.
 
Da skal vi ikke undre oss over at Paulus kaller Jesus for Fredens Herre. For det er det han er. Og vi trenger heller ikke undre oss over salmedikteren, som vil fortelle oss hva levende og sann kristendom går ut på: Kristendom er i en sum fredens evangelium!
 
 

 

 

Så brøt Jesus opp derfra og drog til bygdene i Judea og landet på andre siden av Jordan. Igjen samlet mengder av folk seg om ham, og igjen lærte han dem, som han pleide.

 

Jeg var på tur til Telemark og Aust-Agder i februar 2009, og hadde blant annet et par bibelkvelder på Notodden bedehus. Eller Notodden Normisjon, som de kaller seg i dag. På det siste samværet var det min egen bror, Nils Jørgen, som åpnet møtet med et ord fra Bibelen. Og bibelordet han leste, hentet han fra Mark 10,1 der det står slik: - Så brøt Jesus opp derfra og drog til bygdene i Judea og landet på andre siden av Jordan. Igjen samlet mengder av folk seg om ham, og igjen lærte han dem, som han pleide.

 

IGJEN OG IGJEN

Det ordet Nils Jørgen spesielt understreket, var ordet igjen: - Igjen samlet mengder av folk seg om ham. - Og igjen lærte han dem. - Som han pleide. Igjen og igjen skjedde det samme: Jesus samlet folket omkring seg, underviste dem fra Guds Ord og forkynte evangeliet for dem. Ikke bare èn og annen gang skjedde det. Men igjen og igjen!

 

Dette har satt seg fast i meg, etter jeg første gangen hørte det. Og det har siden levd i tankene mine, den knappe måneden som siden har gått: Igjen og igjen!

Det samme opplegget. Det samme fellesskapet. Og den samme forkynnelsen. Slik praktiserte Jesus det. Og slik skulle kanskje også du og jeg praktisere det. Selv om dette kanskje ikke er det vi har mest tro på i våre dager.
 
Vi har ofte vært hardhendte i vår behandling av det vi kaller vanekristendom, både fra talerstolen og ellers: Vanekristendom er noe vi må sky som pesten!
Men det finnes også en vanekristendom som er positiv. Det finnes gode vaner som ikke hemmer, men som tvert imot fremmer et levende trosliv.
 
Om Jesus står det så fint, i Luk 4,16:
- Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. Etter sin sedvane gikk han på sabbatsdagen inn i synagogen, og han stod opp for å lese for dem.
 
Slik beskriver Lukas det, når han skal fortelle om hvordan Jesus gjorde det, da han kom tilbake til sin egen by for å forkynne evangeliet for dem.
- Etter sin sedvane, sto det.
 
Jesus gjorde bare det han var vant til, og ikke noe annet: Han brukte sabbaten. Han brukte synagogen. Og han brukte de hellige skriftene. Slik møtte han forsamlingen på Guds vegne.
 
DE FIRE B-ENE
Og om de første kristne står det litt av det samme: - De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Apgj 2,42
 
Akkurat det samme, igjen og igjen. De fire B-ene – Bibelen og brorssamfunnet, brødsbrytelsen og bønnene - dag ut og dag inn. Var det noen som praktiserte vanekristendom, så var det de første kristne. Men - som Nils Jørgen sa det: - De brukte det vanlige, og fikk oppleve det uvanlige!
 
Av og til prøvde vi å legge opp til det ekstraordinære. Men det vi fikk oppleve, var høyst ordinært. Andre ganger gjorde vi noe helt ordinært, det vi alltid er opptatt med. Og så skjedde det: Vi fikk oppleve noe helt ekstraordinært! Jeg tror de fleste av oss lengter etter et rikere liv med Gud, en større kraft i tjenesten og et mer levende kristent fellesskap. Men hvor ligger svaret? Hva er løsningen? Hvor går vegen til et rikere liv med Gud? Kanskje er svaret dette: Gode åndelige vaner. Eller: En velsignet, slitesterk vanekristendom.
 
La oss bruke det vanlige. Og kanskje vil det skje, også med deg og meg: Vi fikk oppleve det helt uvanlige!
 
 

 

 

- La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. Kol 3,16 - Gi Guds Ord rikelig plass! - Slipp Kristi Ord løs på livet og på hverdagen! - La Bibelen få den plassen den fortjener, både i arbeid og familieliv!

 

Dette er vel i sum noe av det Paulus vil ha sagt oss gjennom det bibelordet som rekkes oss i dag: - La Kristi Ord bo rikelig blant dere!

For bare slik – ved å slippe Guds Ord løs på livet – kan du og jeg bli et menneske som virkelig har noe godt å tilføre våre omgivelser!
Og la oss prøve å være litt konkrete: Hva betyr et bibelord som dette inn i din og min livssituasjon? Hva har et slikt bibelord å si for vår hverdag?
 
Du skal få noen aktuelle svar:
 
LA KRISTI ORD FÅ GOD PLASS I LØNNKAMMERLIVET
Vårt bønneliv kan lett bli preget av envegskommunikasjon. Det er vi som skal tømme oss. Det er vi som skal snakke: Bønner. Forbønner. Påkallelser. Og takksigelser.
Det blir langt sjeldnere tid til stillhet. Sjelden rom for Guds tale. Og sjelden plass for Kristi Ord.
Men hør: Også Gud vil gjerne komme til orde i ditt og mitt lønnkammerliv. Han vil tale til oss gjennom Kristi ord. Gjennom Bibelen.
 
LA KRISTI ORD FÅ GOD PLASS I FAMILIELIVET
I fotballen er det alltid en fordel å ha hjemmebane. Det er mye vanskeligere å vinne på bortebane. I kristenlivet er det akkurat motsatt: De fleste av våre nederlag ble påført oss på hjemmebane. I familielivet. Blant våre aller nærmeste.
Hvordan står det til med husandakt og bønnefellesskap hjemme hos deg? Hvilke holdninger synliggjør vi for hverandre i våre hjem? Og hva fyller vi egentlig tida med i familien?
 
LA KRISTI ORD FÅ GOD PLASS I ARBEIDSLIVET
Ingen av oss skal sitte og lese i Bibelen på jobb. Men vi kan faktisk få andre til å begynne å gjøre det. Altså lese Bibelen på jobb. Nemlig ved at vi selv er ærlige og tydelige kristne på arbeidsplassen. De kristne er verdens Bibel, er det ofte sagt. Og det med rette.
Prøv derfor å leve ut de verdier og holdninger som Bibelen legger vekt på: Ærlighet. Sannhet. Hjelpsomhet. Overbærenhet. Tålmodighet. Det er nok av muligheter. Også på din arbeidsplass.
 
LA KRISTI ORD FÅ GOD PLASS I FORSAMLINGSLIVET!
Et kristent fellesskap kan være varmt og godt. Men det kan også være det motsatte: Både kaldt og kunstig.
Det er lett å fylle et kristent fellesskap med de gale tingene: Overfladiskhet og avstand. Selvhevdelse og makt. Aktiviteter og underholdning.
Jesus gjorde det aldri slik. Og der Kristi Ord får rikelig plass, vil det heller ikke bli slik. Der Kristi ord slippes løs, slippes Kristus til.
 
LA KRISTI ORD FÅ GOD PLASS I SAMFUNNSLIVET!
Mange ting i samfunnslivet er på kollisjonskurs med Guds Ord. Viktige verdier hentes fra helt andre steder enn fra Bibelen. Og resultatene står malt for våre øyne: Grådighetskultur. Kriminalitet, Fremmedfrykt. Eutanasi. Homofili. Ensomhet. Og selvopptatthet.
 
En kristen er kalt til å være et annerledes menneske! Hans kall er å være som en Golfstrøm i Nordishavet.
Hva med deg som leser dette: Er du en slik kristen?
Har Kristi Ord fått plass hos deg?
 
 

 

 

- Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Åpb 3,16

 

- Jeg skulle ønske jeg var en mer brennende kristen. Ikke så likegyldig med mange ting. Jeg kjenner meg rett og slett lunken…. Omtrent slik beskriver noen sitt eget kristenliv. De er ikke så varme og så ivrige som de burde være. Men de er ikke kalde og avvisende heller. De opplever at de befinner seg et sted midt imellom: De føler seg som lunkne kristne.

 

Jo, det går an å tenke slik. Det går an å måle hjertetilstanden med utgangspunkt i en eller annen termometerskala. Og resultatet av dette blir følgende:

  • Varm betyr å være en helhjertet og glad kristen. Kald er å være en ikke-kristen. Altså et ufrelst menneske.
  • Mens lunken ligger et sted midt imellom: Du er en sløv, halvhjertet og likegyldig kristen.
 
Den lunkne synes alltid at han leser for lite i Bibelen. Og at han er for lite aktiv i bønn. Han mangler frimodighet til å vitne om Jesus. Og kjenner seg helt hjelpeløs i kampen mot sine synder. En lunken kristen er alltid misfornøyd med seg selv. Han skulle ønske at livet var helt annerledes. Han lengter etter et dypere og rikere liv med Gud. Dette er den vanlige måten å tenke på. Men - er det slik vi skal forstå sendebrevet til Laodika? Det er jo fra dette brevet vi har hentet dagens bibelord.
 
Nei, jeg tror ikke det. Nå skal du bare høre: Byen Laodikea lå i et område med mange varme vannkilder. Og vannet fra disse kildene måtte byens innbyggere ikke få i seg. Det kunne være skadelig – ja, rett og slett livstruende. Lunkent vann kan nesten inneholde hva som helst, og ofte være et eldorado for bakterier og urenhet. Det iskalde vannet er uproblematisk. Kokende vann akkurat på samme måten. Du kan drikke begge deler. Både kokt vann og kaldt vann. Men det lunkne vannet er farlig.
 
Kald eller varm
Og hør nå hva Jesus sier til menigheten i Laodikea: - Det hadde vært godt om du var kald eller varm.
Hvorfor sier Jesus det slik? Her framstiller han jo både det varme og det kalde som noe positivt.
 
Svaret er følgende: Både varmt og kaldt er uttrykk for en sunn og god tilstand. Det er det lunkne som er farlig! Leser vi hele dette sendebrevet til menigheten i Laodikea, får vi ikke høre om noen som er misfornøyd med sitt eget kristenliv - verken med bibellesning, bønn eller vitnetjeneste.
Tvert imot. Menneskene i denne menigheten synes å være strålende fornøyd med seg selv. Husker du hva de sa – om sitt eget kristenliv?
- Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.
 
Lunkenhet betyr selvtilfredshet
Og nettopp dette er lunkenhet - i bibelsk betydning: Lunkenhet betyr selvtilfredshet. Og denne selvtilfredsheten fører ofte til selvbedrag. Nettopp dette er det som gjør lunkenhet så farlig: Du mister dømmekraften. Du mister evnet til å se sant på deg selv!
 
Dette var skjedd i Laodikea. Menighetens medlemmer syntes å være godt fornøyd, både med seg selv og sin egen åndelige tilstand.
Men Jesus så det på en annen måte: - Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.
 
Og det verste var at det faktisk ikke lenger var rom for Jesus: - Se, jeg står for døren og banker, sier han.
 
Jesus sto utenfor! Han var satt utenfor både hjerteliv og menighetsliv. Og dette er lunkenhetens sikre kjennetegn.
 
Til deg som leser dette:
Også du sliter kanskje med både bibellesning og bønneliv. Også du kjenner at du ikke er så brennende og aktiv som du burde ha vært.
Men hør: Slipp Jesus inn i alt rotet! Lukk Jesus inn i din nød! Det er bedre at du klynger deg til Jesus, som du er, enn at du i selvtilfredshet setter Jesus utenfor! Slik vernes du fra lunkenheten. Og slik kan den store forandringen skje: At du igjen kan bli en varm og helhjertet kristen!
 
 

 

 

- Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. 2 Kor 3,16.

 

I 1875 ble det født en pike i Danmark, som fikk navnet Anna Larssen. Eller Anna Larssen Bjørner, som hun ble hetende etter at hun hadde giftet seg. Den vesle piken vokste opp i en teaterfamilie, der begge foreldrene var aktive profesjonelle skuespillere. Og Anna skulle vise seg å bli et av Danmarks største skuespillertalent. Fra hun var ganske liten turnerte hun sammen med sine foreldre, både i Danmark og Norge. Og sin første birolle hadde hun som en av Noras små søstere i Henrik Ibsens ”Et dukkehjem”. Hun ble etter hvert fast ansatt ved Dagmarteateret i København, og var forespeilet en lysende karriere som scenekunstner.
 
Så skjedde imidlertid det at Anna Larssen ble omvendt til Gud, 34 år gammel. Den direkte foranledningen til dette var møtet med en av pinsebevegelsens store pionèrer, Thomas Ball Barratt. Av han fikk hun høre at hun hadde et høyere kall enn teaterscenen. Møte med Barratt førte til at hun, etter store personlige kamper, brøt med teateret, for å engasjere seg på fulltid i det kristne arbeidet.
 
Siste gang hun entret scenen i Dagmarteateret var det for å si farvel til teaterlivet. Dette gjorde hun på sin spesielle måte - ved hjelp av en sang, skrevet av sangforfatteren Emsy Collet. I det andre verset i denne sangen benytter Emsy Collet seg av et bilde, nettopp fra teatersalen: Før forestillingene begynner, er publikum ofte opptatt med å se seg omkring. På festkledde mennesker. Eller kanskje på den flott utsmykkede teatersalen. Men når teppet går opp, stilner det alltid helt av i salen. Andre ting mister sin interesse. Det eneste som nå betyr noe, er det som foregår på scenen.
 
Emsy Collets sang begynner slik:
 
Engang levde jeg for verden
Fant dens lyst og glede tom
Kjente ikke livets lykke
Før min Frelser hvisket: Kom
 
Og i det andre verset tar hun oss med til teatersalen:
 
Sløret dro han fra mitt øye
Viste meg sin herlighet
Si meg, er det da et under
Verden bleknet helt derved
 
Slik fortalte Anna Larssen Bjørner om forhenget som hadde revnet. Og om sløret som var tatt bort. Hun hadde fått øye på Jesus og hans store frelse. Og dette hadde snudd opp ned på hele hennes tilværelse.
 
- Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort. 
 
Slik har vi sitert det i dag, fra 2 Kor 3,16. Det er Paulus som skriver dette, til de kristne i Korint. Og det er jødefolket han tenker på. De leser både Mosebøkene og hele Det Gamle Testamente ellers. Men det er som om det ligger et dekke over deres hjerter. Det er som om de ikke forstår at det er Jesus det her dreier seg om, hele vegen. I alle de hellige Skriftene.
 
Slik er situasjonen fremdeles. Ikke bare blant jødefolket, men også blant alle andre folkeslag: De fleste kjenner ikke evangeliet. De vet ikke hvem Jesus er. Det er først når forhenget revner, det kan bli forandring! Akkurat som med Anna Larssen Bjørner. Det er når Gud ved sin Ånd får forklare Ordet om Jesus for hjertene, at det nye livet blir født.
 
- Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.
Slik sier Paulus det, i 2 Kor 3,18. Altså i det samme kapittelet vi allerede har sitert litt fra.
 
Emsy Collet avslutter sangen sin på denne måten:
 
Engang levde jeg for verden
Men nå lever jeg for Gud
Aldri, aldri har jeg angret
At jeg adlød Jesu bud
 
Underfulle dype fred
Som nå fyller sjel og sinn
Aldri kjente jeg den før
Jeg min Jesus lukket inn.
 
Hva med deg som leser disse ordene? Har du opplevd dette?
 
 

 

 

- På den dag skal det bli sagt til Jerusalem: Frykt ikke! Sion, la ikke hendene synke! Sef 3,16

 

Oppløftede hender er en av de vanlige bønnestillingene i Bibelen. Og vi møter den betydelig oftere i Bibelen enn i kirken og på bedehuset. Men Bibelen er svært praktisk, når den skal tale om vårt bønneliv: Og det synes å være en sammenheng mellom kroppsspråket og bønnespråket. De ulike kroppsholdningene skal på en rett og god måte uttrykke hjertets holdning. Kroppens stilling skal synliggjøre hjertets innstilling.

 

 
Men hvorfor skal vi løfte våre hender når vi ber? Jo, det er det flere grunner til:
- De oppløftede hender taler om bønnens retning. Det er Gud vi ber til. Og Guds bolig er i himmelen. Han er den store og allmektige Gud.
- De oppløftede hender taler om vår avhengighet av denne Gud. Og de skal uttrykke barnets tillit til sin himmelske far. Oppløftede hender formidler hjertets bønn om hjelp og trygghet.
- De oppløftede hender uttrykker hjertets åpenhet mot Gud. I 1 Tim 2,8 skriver Paulus det slik:
- Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender til Gud, uten vrede og trette.
 
Knyttede hender uttrykker ofte lukkede hjerter. Mens åpne, løftede hender uttrykker et ønske om ærlighet, åpenhet og renhet.
 
De oppløftede hender er lovsangens spesielle stilling. I Slm 63,4-5 leser vi det slik:
- For din miskunnhet er bedre enn livet. Mine lepper priser deg. Slik vil jeg love deg hele mitt liv, i ditt navn vil jeg oppløfte mine hender.
 
Det er ting som dette profeten Sefanja har i tankene, når han forkynner disse ordene for Israel, Guds folk:
- La ikke hendene synke!
 
Helt konkret er det Jerusalems innbyggere han har i tankene. De trenger både trøst og oppmuntring i en svært vanskelig situasjon. Men dette er nok ikke de eneste som kan ha bruk for et oppmuntrende ord fra Gud. Kanskje noen og enhver av oss kunne ha bruk for litt oppmuntring - og kanskje også en porsjon med ny inspirasjon i vårt bønneliv?
 
Oppfordringen om ikke å la hendene synke – her i kap 3 i Profeten Sefanjas Bok - står i en kjempefin sammenheng. Hør bare:
- Herren har tatt bort dine straffedommer. Han har ryddet bort din fiende. Israels konge, Herren, er i din midte. Du skal ikke mer se noe ondt.
Sef 3,15
 
- Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede. Han tier i sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryderop.
Sef 3,17
 
Det er altså ingen grunn til mismot. Verken for Israelsfolket, eller for deg og meg i dag. Tvert imot: Det er stor grunn til frimodighet!
Fest bare blikket ditt på Jesus. Sett din lit til Den Allmektige. Og vit: Du er ikke glemt av Gud!
Derfor: La ikke hendene synke!